landkrabbene

Sigurd skriver, English below. 

Som den ivrigste skribenten må jeg ta selvkritikk for ikke å ha tatt ansvar og fått ut blogg siden vi krysset over til fastlandet igjen. Grunnen er så enkel, at jeg endelig bestemte meg for å fullføre studiet mitt. Jeg tok Tobias i hånden på det og har brukt det meste av tiden vi ikke har vært på havet eller hatt besøk på å lese og skrive. Jeg slettet til og med tinder på grunn av kvinnelig distraksjon og lovte å ikke laste det inn igjen før etter eksamen. 

Vi fikk heldigvis klatret et par steder i varmen, til og med inni en tunell i Barcelona! 

Ferden fortsatte nordover og hadde en nydelig ankring i Giring. Vi måtte fortære sverdfisken Tobias halte om bord på vei til Barcelona, mat kaster man ikke. Eneste problemet var at det var mange kilo! Dermed gikk det i tunfisk til frokost, lunsj, middag og kvelds. Selv jeg var mett på sverdfisk da site biten gikk ned etter fire dager.

I Roses lå vi ei uke og ventet på været som herjet. Vi ventet besøk i Påsken som vi skulle plukke opp i Marseille, et døgn seilas unna. Jeg nevner og at jeg pokkernmeg fylte 25 år, 2. April. Jeg er jo redd for å bli voksen og kjedelig og sånn, men så kom jeg på at jeg kjenner mange som er eldre enn meg og fortsatt er kule. Til og med samboeren min, Tobias er eldre enn meg og fortsatt kul! 

Endelig roet været seg og vi fikk satt seil i retning Marseille. Mel hadde kommet tilbake, nettopp for å bli med på en havkryssing til, i håp om å få en god opplevelse denne gangen. Det holdt på å gå skikkelig galt allerede før vi hadde forlatt havna da Tobias ga henne roret mens han gikk inn for å slå på instrumentene. Mel hadde glemt at man må bevege rorkulten i motsatt retning av dit man vil. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor vi skulle så nærme moloen, da jeg til slutt inså svingte feil vei. Et par meter fra betongveggen i full fart, rakk jeg i siste liten å dreie skuta på riktig kurs.

Det ble ingen sverdfisk blodig søl og sjøsjuke passasjerer eller mannskap denne gangen. Isteden så vi delfiner, morild, stjernekart, lek, sang og prat, Tobias som tok seg av det meste av nattetappen og ikke minst Mel som var frisk nok til å briljere på kjøkkenet, så ble det en fin tur fra Spania til Frankrike og påskeferie kunne bryte løs!

Sigurd writing

Since I'm most interested in writing blog, you can blame me for late posting. The simple reason is that I have decided to pass on my finals of my studies. I shook tobias hand and promised to go for it. Therefore I have used the most of my spare time to study, read and write. I have even deleted Tinder because of female distraction and promised Tobias not to download it before the eksam is done!

We got to climb a few places the next weeks, even in a tunnel in Barcelona!

We kept sailing north and had a beautiful anchoring in Girona. We had a few days of eating fish for breakfast, lunch and supper. The swordfish Tobias hauled aboard had to be eaten, we don't waste food! To be honest, even I was happy when we finally finished it after four days.

We waited in Roses for a week because of very strong wind. This wasn't perfect, considering we got visitors on the easter in Marseilles. We were still in Spain and it was 24 hours if we took the shortcut across the "bay". I have to say that I turned 25 while we were in Roses. I'm afraid of growing up, get boring and to serious, but I luckily got reminded that I have many friends that are older than me and they're still fun. Even Tobias is older then me and still cool.

The weather got Metter at last, and we left the harbor right away.  Mel had joined us again for another ocean crossing. She was hoping she could get a good experience this time. It was very close to end already in the port,  when Tobias gave her the rather and walked in to fix something and I was in the front storing the mooring lines. I couldn't understand why she wanted to be so close to the wave braker. The boat got closer and closer before I relized that Mel was staring the wrong way and we were going to crash. I ran back to the cockpit and got to maneuver the vessel away from the concrete. 

There was no bloody swordfish mess and sea sick passengers and crew this time. Instead, we had some dolfins visiting, phosphorus, shiny sky of stars, games, chat and singing. Tobias took the heaviest part of the sailing by night, and Mel didn't got sea sick, so she did some great cooking. All in all, it was a nice crossing from Roses to Marseille and the easter holiday could brake loose!

Sigurd writing, English below.

Det var fredag 24. Mars og vi forberedte oss på kryssing fra Mallorca til Barcelona. Det var skikkelig regn og uvær, men som jeg skrev sist, så var vi så heldige og få besøk av Mel! Jeg hadde ikke møtt henne før, men Tobias hadde sjekket henne opp ei uke tidligere ved Palma. Hun var supergira på seiling, selv om hun ikke hadde noe peiling eller erfaring. Det er jo ikke noe hinder, det kan jeg skrive under på. Mel tilbød seg å stå for mat mens hun var om bord så det var helt perfekt!  

Været gikk fra sterk kuling til liten kuling og morgenen satte vi seil og tok oss ut i det vi visste ville bli en "bumpy ride". Mens vi lå i le av bølgene en times tid før vi rundet Cap de Formentor så var det ypperlig seilvind, ingen bølger og Mel nøt livet frampå dekk. Bølgene ble fort større i det vi kom ut i åpent farvann og etter ikke altfor lenge var bølgene nesten snaue tre meter.

Alt gikk etter planen. 6-7 knop fremdrift, båten lå skikkelig på skakke, masse sjøsprøyt og fiskesnørene var ute. Det som kom litt uventet var at ganske fort ble ikke bare Mel sjøsjuk, men Tobias og! 

Mens jeg skadefryden holdt meg glad så så jeg etterhvert at det var noe på kroken. Tobias samlet kreftene sine og halte inn snøret. Det så meget tungt ut og vi lurte meget på hva dette kunne være. Ikke før fisken var helt inntill båten så skjønte vi at det var en sverdfisk, og den var lang! 

Med kleppen fikk Tobias lettet beistet elegant opp i båten og hurraropene var eksepsjonelt store fra meg. Tobias var nok veldig gira han og, men i hans tilstand var han simpelthen ikke kapabel til å uttrykke det.

Vi byttet plass og Tobias tok styringen mens jeg filiterte fisken. Mye fisk blir mye blod, så da Mel karet seg ut for å se hva som foregikk, fikk hun hetta og gikk rett i sengs igjen. Hun er vegetarianer. Det var slettes ikke bare bare å filetere den lengste fisken jeg har håndtert i skikkelig sjø og god fart med en Leatherman, men etter å ha håndtert mange store gjedder og alle beina som er i den, så gikk sverdfisk fint. Det var ved dette tidspunkt at jeg så for meg at resten av turen kunne bli litt ille, for selv jeg følte litt på bølgene etter 20 minutter med konsentrasjon, balansering, blod og innvoller. 

Heldigvis kjente ikke jeg noe mer. Noe annet var det for Mel som lå paddeflat inne. Tobias styrte tappert skuta en times tid, helt til:"Sigurd, jeg klarer ikke mer, ta roret"! Etter å ha matet fiskene flere ganger, fikk ikke Tobias opp noe mer enn lyder mens han hang over manntauet.

Jeg har aldri sett han så livløs og ute av seg, så jeg hadde oppriktig vondt av han. Det var ingenting annet enn å holde meg selv i gang og styre skuta, så jeg lot heller skadefryden gi meg energi og holdt stø kurs ut dagen.

Tobias kom seg omsider da sjøen la seg til kvelds. Jeg fikk duppet av litt og det var nok til at jeg tok styringen resten av turen og lot de andre få hvile ut sjøsjuken. Som jeg sa, var det tross skadefryden, en dyp medfølelse. 24 timer etter avgang,  var jeg passe sliten og sluknet klokka elleve på morgenen, mens de andre koste seg i land. 

It was Friday 24. March and we were preparing for the crossing over to Barcelona from Mallorca. It was a stormy day, but like I told you in the last blog, Mel arrived. I didn't knew her, but Tobias found her doing his tinderaction one week earlier in Palma. 180 cm. tall, no fear or shy at all, Spanish speaking, with understandable English. She said she had fallen in love with the ocean, and had no experience. That was off course no problem for us, been there, done that. She also offered to be the chef onboard, so it was perfect. The wind went from very strong to strong during the night, som we left the anchorage, knowing that it would be a "bumpy ride". The first hour was calm and easy, since we were sheltered from the open ocean. As soon as we passed Cape Formentor, the waves picked up. With almost three meters of waves, the captain had a good job. It all seemed to go as planned, great speed, boat leaning over and the fishinglines in the sea. What wasn't expected was that both Mel and Tobias got sea sick pretty quick. 

While I had a great time with great help of my schadenfreude for the others, I noticed there was something on the fishingline. I couldn't stear and pull in the line in ones, so Tobias pulled him self together and hauled whatever it was in. It looked very heavy, and we couldent see what it was before it was right behind the boat. A 1,5 meters Blue Marlin, a swordfish! He got it onboard and I went nuts. Cheering and yelling, telling the world, that I was insanely stoked. I bet tobias was pretty stoked aswell, but i'm pretty shure that he just wasn't capable to be outgoing stoked with his sea sickness. Tobias took the rother and I started fillet the fish. A lot of fish means a lot of blod. When Mel made her way from her bed and outside to see what all this shouting was about, she almost puked right away and fell in shock. She went straight to bed again. She's a vegetarian. 

It wasn't easy to fillet the longest fish of my life in rought sea with a leatherman, but since I'm used to big and bony pikes,it worked out prety good. Right about this point, I got a bit afraid that the next 16 hours would be a nightmare. All that fokus on the fish, balansing and bloody mess, I started to feel the power of the waves in my body to. 

Luckily, it didn't got any worse for me! Mel didn't moved from bed, but Tobias fighted with him self and the waves until: "Sigurd! I cant hold the rother anymore. Take it"! I have never seen him this sick and exhausted ever before, so I actually felt really bad for him. But there was nothing I could do to help, other then stear the boat and stay fresh myself, so i did let the power of the shadenfreude keep me going into the night. Luckily he got a bit better when the sea calmed down later on and so did Mel, but I was still going strong, so I let them sleep and relax through the night. After 24 hours, I was pretty tired as we mored up in Badalona marina, close to Barcelona. So while the others checked out the city, I passed out at 11 am. and didn't do much more then eating supper that day.

Text Sigurd, English below:

Vi ankom Palma de Mallorca 10. mars på kvelden. Palma de Malorca hørtes ganske eksotisk ut og det burde jo være enkelt finne party på "by'n". Vi fant ganske fort noen stappfulle klubber, men de festende var 50 +, så vi lot dem få feste uten oss barna.?. Dagen etter hentet Tobias en ny autopilot vi hadde fått tilsendt fra produsenten. Den gamle autopiloten vår fungerte mens vi var i Norge, men den har vært defekt siden. Altså har vi seilet Norge til Mallorca uten autopilot!

Livet med autopilot er en drøm. Man kan gjøre helt andre ting mens båten styrer seg sjøl, til og med sove i 20 minutter når du er ute på havet. Tusen takk til Simrad som disket opp med en ny en!

Bilde av noen av de maaaange gigantyachtene i Palma. 

Deretter ankret vi opp midt i mellom Palma og Magaluf. Der og, som i havna lå det luksusyachter på rekke og rad, men da kvelden kom var vi de eneste som var igjen.

Der ble vi i noen dager. Både for å utforske et klatrefelt like ved (veldig bra!) men også fordi det var en fin ankerplass i henhold til en liten storm som passerte.

Det og tid til litt studie og tinder før vi seilte videre.

Magaluf seilte vi forbi 16 mars, med 200 meters sikkerhetsavstand til folket og fortsatte rundt vestsiden til vi kom til ei grei naturhavn på øya Dragonera. Ei fantastisk flott øy med en eneste gård som fortsatt var i drift. Vi tok oss en times joggetur opp på toppen av øya.

Mens jeg bevitnet en fantastisk solnedgang og hivd litt stein ned stupet, måtte tobias ta seg en omveg for å få lit utbytte av jogginga (helt sinnsyk den kondisen hans)! 

Morgen 17. mars fikk jeg gjort unna litt friklatring over vannet og inn i noen huler, mens Tobias nøt det klare vannet under overflaten og fant noen huler å dykke inn i. 

Flotte Dragonera krymper sakte akterut. 
Vi seilte derfra på formiddagen og ankret så opp i Port Soller.

Rett før vi seilte inn i havn hadde vi fått øye på en kul fjellformasjon noen kilometer fra stranda som stakk 60 meter rett opp i en skråning, en pinakkel. Vi syns vi hadde nok timer sollys til å gi den et forsøk, så vi tok oss dit med en gang. 

Det var veldig lett klatring, men for første gang klatret vi med våre egne sikringer da det ikke var boltet. Dette gikk som bare det og fy for en sinnsykt kul og luftig "topp"! 

Nedturen var veldig grei, da det faktisk var noen fine bolter i toppen som vi kunne bruke for rappellen. Her og fikk vi en uforglemmelig solnegang!

Morgenen etter (18. mars) var vi oppe passe tidlig og tok bussen til like utfor Bunyola. Derfra gikk vi til et stort klatrefelt som het Sa Gubia. Det bød på knallfin klatring og Tobias sin underarm virket og som var fornøyd med klatringen.

Strålende fornøyde etter mange timers knallfin klatring med lange og passe harde ruter i sola tok vi oss tilbake til bussholderplassen. På veien tilbake unnet vi oss en time i byen Soller med en øl og is. En nydelig gammel by! Derfra tok vi den gamle trikken/toget ned til havna.

Det kan tenkes at det i løpet av kvelden ble konsumert en større mengde øl og vin (da blir du fin) eller var det vin og øl (da blir det krøll).??. I hvertfall hadde vi det mye moro og kom oss til slutt en tur ut på "byen". En uforglemmelig natt som jeg velger ikke å beskrive mer i detalj!

Tiden fløy og det var gunstig å ta oss videre nordøstover. En kort dagseilas den 20. mars endte for anker i ei nydelig bukt helt nordøst på øya.

Vi dykket her dypere enn vi har gjort før, fant huler vi kunne svømme gjennom og koste oss meget. Her og gikk det dagen etter i friklatring over vannet og dykking. I tillegg tok vi oss en joggetur ut på Cabo de Formentor. En liten fotoshoot ble gjort på en liten "natural bridge" vi fant på vei tilbake. Før det mørknet seilte vi videre til en bedre beskyttet ankerplass (pollence), da det igjen skulle komme noe uvær.

Alt har gått i en rykende fart, for dagen etter bar det rett til fjells igjen. Vi hadde noen dager før sett et stort hull på toppen av en fjellrygg og ankerplassen var ikke altfor langt unna. Derfor var vi oppe i fornuftig tid 22. mars og gikk opp på fjellryggen. Vi fulgte den, med litt klyving her og der til vi kom til dette hullet. Enda en "natural bridge", men mye større denne gangen! Vi hadde selvfølgelig tatt med oss tau og rigget en rappell ned fra den. 

Vi har gjort så lange rappellen før (35 m), men skjeldent det fortsetter 300m ned i havet! Kanskje den skumleste rappellen jeg har gjort!

Da det var gjort, var vi så giret på å gjøre et pendelhopp at vi gikk all inn for det og. Tauet var sikret dobbelt oppå, så i verste fall kunne vi kutte et av dem og vi ville fortsatt henge trygt. Likevel var det ekkelt. Kroppen har en irrasjonell, men logisk og naturlig frykt for å hoppe fra høyder og henge i løse luften på denne måten. Likevel trosset vi fornuften og hoppet i det. 

Fytte hælsikkes! Slike adrenalinrush er noe for seg sjøl. Det var helt rått og vi kom oss begge trygt ned både fra pendelhoppet og fjellet. 

22. Mars ble brukt til å gå og haike oss opp til et nytt klatrefelt. Nok et fint felt med mye "svaklatring" og god øving på teknikk. Tobias sin underarm holdt som bare det! 

Det forventede uværet kom dagen etter, men som et solskinn kom Tobias sin tinderdate ombord og mønstret på. En høy vegetarargentiner med mørkt, kort hår, kaldt Melina. Denne damen skal du få høre mer om.

Sigurd writing:

We arrived Palma de Mallorca in the evening, 10. March. We had heard that this exotic island could offer a lot of partying, so we gave it a shot. We entered a few very crowded clubs, but we soon relized everyone was 50+, so we "kids" left the arena before it got out of hand. Next day, Tobias picked up a new tiller pilot from the post office from the producer. The old one was working while we were in Norway, have ben defect since. That means we have been sailing from Norway to Mallorca all by manpower, no auto pilot! 

A sailors life with a tiller pilot is like a dream. You can do whatever you want instead of stearing, even sleep for twenty minutes before you have to look for other boats. Thank you so much Simrad for great service!

The same day we left the exlusive marian and anchored between Palma and Magaluf. Like in the marina, there was a lot of big yachts, but when the sun went down, we were the only one left. We stayed there for a few days since we wanted to check out a climbing crag (very good) and it we were well sheltered of a storm that passed. we also had plenty of time to do some studying and go on tinderdates.

We sailed passed Magaluf 16. March, around the most western point of the island and anchored in an great bay at Illa de Dragonera. A beautiful islan with one farm that was still going in a small scale. We ran up to the top of the island that evening. While I was watching a stunning sunset and throwing big rocks down the cliff, Tobias ran twice as far to get some training out of this run. His body is crazy. Made for running! The morning of 17.march, I got to do some deep water solo climbing and checked some small caves, while Tobias enjoyed the clear water beneath the surface and also found some caves. We set sail again and made it to Port Soller, were we anchored up just outside of the beach.

We had seen a spectacular rock feature, a pinacle going 60 meters up in the air in a hillside on the way in to the port. It should be enough time of the day to reach that top, so we gave it a try. We got to the pinacle and started climbing. There was no bolts there, so this was our first real trad climbing. It was easy, we stayed safe the whole accent and the top was really spectacular! The descent was easy and safe, since we found some bolts in great condition on the top and we just rigged a normal rappell down. This evening also gave us an amazing sunset!

We woke up the morning of 18. March and and took the bus to just outside of Bunyola. From there we hiked to a big climbing field with many crags, Sa Gubia. It offered great climbing and Tobias forarm liked it to. Very satisfied hours of great climbing of long and suitable difficulty routes in the sun, we hiked back to the buss stop. We stopped in Soller to check out this city and have a beer and an icecream in the sun. From there, we got on the very old train/tram down to Port Soller. From this point, we might consumed quiet a lot of beer and wine, and ended up on a club. An unforgettable night that i'm not gonna give any more details of. 

Another day passed and the 20. March we sailed forther to the north-eastern point of Mallorca and anchored in another beautiful bay by our self. Here we dived deeper then ever before and found more caves we could swim through. The next morning, I did some DWS climbing and Tobias had fun under the water. We also want to shore and run out to the Cape Formetor. We had to stop on the way back to check out a natural bridge we found. Before the sun set, we moved the boat and anchored outside of Pollence. This would be a lot better chelter for another small storm coming. 

While sailing a few days earlier, we had seen a big hole in the mountain on top of the ridge. The anchoring wasn't to far away, so march 22. we hiked up the mountain. We scrambeled along the ridgne until we found our hole. It was a big natural bridge! Off course we had carried with us some climbing gear, so we rigged a rad rappell from the top. It's was probably the scariest rappel I have done! We both did it without crap in our pants, so we got pretty stoked about trying a ropeswing. We had double scured the rope, so it was dead safe. Still it was scary. The body has an irational, but very natural fear of jumping of hights and hang high above the ground like this. We both did it and I can just say "fytte hælsikkes"! Adrenaline rush like that is hard to describe. It was awesome and both of us eventually got safely out of the rope and down from the mountain.

22. March, we hiked and hitchhiked to a new climbing crag. It offered a lot of technical slab climbing that improve your technique. 

The small storm we had expected came with heavy rain and strong winds. Like the sun gives energy to life, one of the tinder dates to Tobias enterd the boat and signed on. A tall Argentinian vegetarian girl with dark, short hear, called Melina. You will hear more from this woman next time.

Text and translation: Sigurd 

Vi ankom øya Ibiza på søndag kveld 5. mars. Istedenfor å seile helt inn til byen Ibiza på Ibiza, så ankret vi opp en drøy time før. Da var vi nærmere et klatrefelt vi hadde sett oss ut og ankring er jo kulest. Tirsdag morgen gikk med på dykking for Tobias og hva nå enn jeg gjorde husker jeg ikke.

Tobias fant det største skjellet vi noen gang har sett!
Utsikt ned på båten

På formiddagen rodde vi i land og kløv opp på fjellknausen ved båten og gikk en time eller to til et klatrefelt. Det var særdeles hard klatring der, så jeg fikk kjørt meg i senk.

Vi var mer eller mindre tomme for mat på båten, så Tobias mente vi burde gå en time til vekk fra båten for å handle noe mat og vann. Etter langt om lenge og en hyggelig haik kom vi oss til butikken, men den var jo stengt for dagen og på restauranten ved siden av hadde kjøkkenet tatt kvelden. Tomhendt vendte vi hjemover i solnedgangen (amazing).

Så gikk vi i fella da vi prøvde oss på en snarvei. Vi skulle bane oss rett gjennom skogen et lite stykke og så bare følge vannkanten til båten det siste stykket. Da vi var nesten ved vannkanten viste det seg at vi stod hundre meter over havet med en klippe foran oss. Samtidig mørknet det mens vi banet oss vei oppover ryggen den eneste veien som gikk. Hadde det ikke vært for at månen stod opp og lyste opp veldig bra for oss, så hadde det mange timer før vi kom oss ned, men før 21.00 var vi endelig i båten og fikk i oss litt frokostblanding med klorvann før det var kvelden.

Dagen etter tok vi oss til Ibiza by. Det var ikke store greiene og det viste seg å være veldig lite folk der, foruten luksusyachene som lå der på rekke og rad. Og oss? Med ei natt i havn, fikk vi da begge tatt en dusj før vi heiv anker litt utenfor alt bylivet.

Dykking og dws-klatring både på kvelden og torsdag morgen, 9. mars. Før vi dro videre prøvde vi også å hoppe i land fra seilbåten. Det hadde vi aldri gjort før. Det var heldigvis dypt nok (god margin) og vi fiksa det lett som fett!

Vi hadde noen muligheter for dagens oppankring, men kunne ikke valgt bedre. Vi lå nedenfor en klippe, med et par øyer, masse friklatringsmuligheter og krystallklart vann. Vi kom dit gangske tidlig, så etter en god times dykking så tok vi en tur på land. Blant mange villaer og feriehus fant vi først et forlatt hotell.

Dette forsket vi ut mer på vei hjem og mulig det ble med noe gjenglemt fra baren?.

Fredag 10. mars var den varmeste dagen så langt. Jeg var oppe halv åtte og da var det allerede 20 grader uten at sola hadde kommet på båten. Tobias hoppet i havet for et morgendykk, mens jeg rodde til noen klipper i sola.

Det var knallfin friklatring over vannet, men fyttepokkern så varmt! Det er ikke tull. Jeg hadde faktisk et svettelag jeg aldri har sett maken til. Kliss gjennomvåt etter i klatreøkt, så et bad (iskaldt vann) var nødvendig. Vi kunne brukt mye mer tid på Ibiza, men vi hadde troen på at Mallorca ville være bedre og der ventet og noe vi har savnet helt siden Norge.

Resten av dagen gikk med på å sitte/ligge i solsteken helt til solen gikk ned og vi til sist tøffet i havn i selveste Palma de Mallorca.

We arrived the island of Ibiza on Sunday night 5^th March. Instead sail all the way to the city Ibiza on Ibiza, We anchored up about an hour ahead. There we were closer to a climbing crag and anchoring is the coolest. Tuesday morning Tobias went diving and whatever I did do, I cannot remember. At noon, we rowed ashore and scrambled up on the mountain ridge beside the boat and walked an hour or two before we reached the climbing area. It was very hard climbing there, so I got to push myself to the maximum and was totally dead after. We were more or less out of food on the boat, so Tobias thought we should go another hour away from the boat to buy some food and water. After a short hour and a nice hitch-hike, we got to the grocery store. It was closed for the day and in the restaurant beside, the kitchen crew had gone home. Empty handed we returned home in the sunset (amazing). Before we got to the boat, we failed in trying a shortcut. We should walk through the woods a short distance and follow the shore back to the boat. When we were almost at the wate, it turned out that we were a hundred meters above sea level with a cliff ahead. Meanwhile the sun was long gone and it should have been dark while we made our way along the ridge and through the rough bush in shorts. If it wasn?t for the bright moon, we would have spendt a few hours to make the way home! Just before 21.00 we were finally made it to the boat and got us some cereal with chlorinated water before it was bedtime.

The following day we made our way to Ibiza city. Except for all the big yachts, there wasn?t really much going on in the city, it was very off season. With one night in port, we both got to take a shower before we anchored up just outside of the main city. Diving and dws-climbing both in the evening and on Thursday morning, 9 March. Before we left on Thursday, we also tried to jump ashore from the sailboat. That we had never done before. It was luckily deep enough (good margin) and we nailed it!

We had some opportunities of anchorage, but we could not have chosen better. We laid below a cliff, with a few islands, lots dws-climbing and crystal clear water. We got there pretty early, so after a good hour of free diving, we took a walk on land. Among numerous villas and holiday homes we found an abandoned hotel. This we researched more on the way home and it?s possible some of what was left behind in bar now is in our boat.

Friday March 10th was the hottest day so far. I was up half past seven am and it was already 20 degrees even though the sun hadn?t really got to the boat yet. Tobias jumped into the ocean for a morning dive, while I rowed to some cliffs in the sun. It was great climbing above the water, but man, so hot! It is true, I actually had a layer of sweat all over my body I've never seen before. Totally soaked by the sunny rock-climbing, a swim (freezing water) was necessary. We could have spent much more time on Ibiza, but we had the belief that Mallorca would be better and we were expecting something we've missed since Norway. The rest of the day was spendt sitting in the sun until the sun went down and we finally sailed into the port of Palma de Mallorca.

Skrevet av Sigurd, English below. 

Steike som tida har flydd. Jeg har allerede vøri tilbake på båten i en måned og siden Sierra Nevada har det gått i ett! 

Mandagen etter (13.2) gikk med til shining av båt, bildetakning og gjøre klar båtens finn-annonse. Dagen etter toget vi til El Chorro og klatret der i tre dager. Det var veldig artig, og det føles alltid godt å støte litt. 

Fredag 17.2 var vi tilbake i Benalmadena. Jeg fikk solgt unna et surfebrett som var til overs før jeg toget til flyplassen og tok i mot selveste Mads. Han var ved godt mot, enda det var første gang han hadde flydd. Han var faktisk litt skuffet, da han mente motorsykkelen hans ga mye bedre fartsfølelse og hadde bedre akselerasjon.
I mellom alt detta hadde vi rukket litt tid til tinder, så ei jeg hadde møtt tidligere kom på vors i båten til Rune (vår gode norske aleneseilervenn) med noen av vennene sine. 

Dette ble et heidundranes lag og det hele endte med at alle jentene ble med landkrabbene og Mads på en ti-timers seilas tidlig dagen etter til Motril. En nydelig dag med sol, varmt vær, trivelige folk, god mat og relativt lite spying.

Alle ble over ei natt til i båten i den nye havna som desverre viste seg å være særdeles dårlig beskyttet mot det forventede østaværet som kom. 

Mandag (20.2) morgen hadde Mads fått nok av voldsom vugging og rykking konstant i båten, så jeg ble gladelig med han til Malaga og Fuengirola. 
Der sov vi over hos gjestfrie Katrine og var turister. Tobias kom etter, vi sjekket ut vakre Nerja og de varme kildene i Alhama.

Onsdag (22.2) hadde en avskjedsfest i Malaga med Mads og de jentene vi hadde blitt så godt kjent med dagene før.

Torsdag (23.2) tok jentene toget hjem til Fuengirola, Mads tok flyet hjem og landkrabbene tok bussen til Motril og båten. Fredag (24.2) var været bra, så vi gønna på østover til Aguadulce, rett før Almeria. Vi hadde begynt i fem-tiden, så vi skulle være fremme i god nok tid til en klatreøkt på et felt ikke langt i fra havna. Et kult klatrefelt inntil en gammel veg med rassikring og det hele.

06.00 seilte vi videre til Garrucha. Temperaturen var god denne dagen, så en nydelig lagune inn mot en klippe ble stoppested for bading og fotoshoot. 

Så bar det rett videre til Cabo de Palos hvor vi lå for anker. Også denne dagen (søndag 26.2) var det knall vær, så på veien ankret vi opp ved en liten elvemunning og landsby, like utenfor Cartagena og fant litt buldring over vannet (dws). 

Mandag (27.2) var det endelig en litt kortere etappe hvor vi bare seilte nordover til Illa de tabarca og ankret opp. Før det mørket og vi fikk i oss middag tok vi en liten dukkesession.

Vi hadde ikke tenkt oss langt dagen etter, så vi tok lettbåt til land, gikk over øya og dukka på andre siden. På veg tilbake syns jeg at jeg så en litt mistenkelig båt og det fikk vi bekreftet på veg tilbake. Ved lettbåten stod to oppsynsmenn og en politibetjent. Det viste seg at hele øya var naturreservat og at det var forskjellige soner man kunne og ikke kunne ankre opp, dukke, fiske og jakte. Jeg hadde jo selfølgelig tatt med meg harpun i håp om å få middag og det var der vi hadde gjort bommerten. Heldigvis fikk jeg ikke skutt den store fisken jeg så, så siden vi ikke hadde noe fangst, spilte dumme,var høflige og Tobias briljerte med spanske sin, så slapp vi unna med advarsel og informasjon. 

Seilasen fortsatte og vi tok oss til Calpe med ei natt i Albir. I Calpe lå vi to netter for anker utenfor det spektakulære fjellet som stikker opp fra ingenting på samme måte som the rock of Gibraltar. Vi klatret litt på onsdag (1.3), men på torsdag (2.3) klatret vi en fantastisk klatrerute på ni taulenger og 250 høydemeter vertikalt. Litt rappellering måtte og til. 

Dette er fra i dag tidlig.

Enda så mye jeg har skrevet nå, så er det fortsatt så mye jeg vil fortelle! Det får bare vente, må ha noen historier på lur til vi kommer hjem og.

I skrivende stund er det søndag (5.3), jeg sitter i baris som styrmann og fører skuta til Ibiza. Siden du leser dette så kom vi fram og er klare for å skjekke ut denne mye omtalte øya! 

Sigurd is writing. 

I have now been back on the boat for a month, time flies! Since Sierra Nevada, it's been something happening almost all the time.
Monday 13.2 was spendt shining the boat, taking photos of it and make its sales add. We took the train to El Chorro for a few days of climbing the day after. That was a lot of fun and it's a long time since we have been climbing some harder routes.  
We were back in Benalmadena on Friday 17.2. I started that morning with selling my brothers surfboard that he didn?t managed to bring home on the train after his Christmas holiday in Portugal. Then I caught a train to the airport to pick up Mads. He was in good shape, considering that it was his first time ever flying! He was actually a bit disappointed. He ment the feeling of the speed was bad and that his motorcycle had way better acceleration. 
Between all we had done so far, we had got time for some tinder. I had met a nice girl earlier and she invited herself and some friends over to the boat this Friday. We ended up having a great party at Runes (our Norwegian sailing friend) boat. This turned out to be an awesome night and it didn?t really enden..

Early the next morning, the girls joined us for Saturdays (18.2) ten hour sailing to Motril! It turned out to be a great day, nice people, good weather and actually not that much puking. Everyone stayed over to Sunday, but unfortunately the new marina turned out to be terrible protected for waves from East, which was exactly the weather we knew should come and it came.
Mads was tired of the boat rolling back and forth already Monday morning (20.2), so I did gladly joined him to Malaga. There we rented a car and went to Fuengirola and crashed at the very hospitable Katrine which had a great apartment. We were tourist for a day, picked up Tobias the next day and did more tourism. Checked out beautiful Nerja and the hot springs of Alhama. On Wednesday night (22.2) did we had a goodbyeparty in Malaga with Mads and the girls.
On Thursday (23.2), the girls took the train back to Fuengirola, Mads flew home and landkrabbene took the bus back to Motril and the boat. Friday morning (24.2) at five am, landkrabbene headed out on the ocean towards east. We got to Aguadulce, close to Almeria in good time, so we had a few hours to try the climbing crag we had spotted there. We had a great climbing session, even though it was next to a road and we had rock fall protection above us. 
06.00 the next morning, we set sail towards Garrucha. It was a great day and the temperature was fine, so we anchored up by some cliffs in a nice lagoon, took a bath and had a photoshoot. 
The next day was just as good, Sunday 26.2. We knew about some dws (deep water soloing) climbing just before Cartagena, so we anchored in a nice little bay of a river mouth and a tiny village. The climbing was great, and I didn?t even fell in the water #verycoldwater. That afternoon we got around Cabo de Palos, anchored up and slept there. 
The sailing on Monday 27.2 wasn't to far so when we anchored up on the north side, protected from the waves, we had time to jump in the water for some freediving. The next day, we took the dingie into the island, walked across and dived on the other side. It was great, but when we got back to the dingie, three officers was waiting for us. It turned out that we had been lucky and anchored up correct, dived correct, but to do spear fishing was totally illegal. This was a nature reserve. Luckily I had not got the big fish I saw down there! Since we didn?t had any fish, smiled acted like we had no idea and Tobias spoke perfect Spanish, they only gave us a warning and some information. 

The sailing could continue and we made it to Calpe after one night in a marina in Albir. We had the boat anchored up two nights behind the great mountain outside of Calpe. It looks like the rock of Gibraltar, but the climbing is way better! We only climbed a little bit on Wednesday 1.3, but the day after we climbed a superb 9 pitches (250 meters vertical)! 

There's stil plenty I could have wrote, but some stories have to wait until you see us.

While I?m writing this, it is Sunday 5.3 and I'm steering the boat towards Ibiza. Since you are reading this, that means we made it to the island and have started to explore! 

Sigurd skriver, English below.

Jeg innrømmer at det siste jeg skrev kanskje var en smule overdrevent. Jeg tenkte det var lurt for å lage litt spenning. Det var aldri noe fare eller skummelt for oss, men tåke og snø var det.

Vi ryddet pent etter oss og gikk videre inn i tåka. Ikke lenge etter begynte nedstigningen i bratt terreng på sleipe stier eller grasbakker med fin og våt snø på. Dette bød på mye skliing, kontrollert og ukontrollert. 

Utsikten var fortsatt minimal, men ei kul geit ble foreviget.

Vi kom ned til hovedstien nede i dalen og bestemte oss tilfeldigvis for å gå litt lenger opp i dalen bare for å kanskje få et glimt av fjella. Bare et par hundre meter inn lå en ny bebyggelse som det tydelig var lenge siden noen hadde brukt. Der åpnet det seg plutselig så vidt og fjella lå mye høyere enn vi hadde sett for oss. Ikke nok med det, de var jaggu meg alpine og!

Jeg så en liten åpning i fjellet ved husene og vi gikk inn der. Det jeg trodde var et lite krypinn viste seg å være et nettverk av gruveganger vi måtte utforske litt. 

Været bedret seg ikke, så vi tuslet nedover igjen på den gode stien som snodde seg i det bratte terrenget. Her hadde spanjoler fraktet diverse edelt metall i århundrer. 

Det var så mye fint å se at vi helt glemte å se bak oss helt til: "Å fytte hææælsikkes"! Bak oss hadde det lettet nok til at fjella viste hvor mektige de var. Det var et rått syn, som satte Sierra Nevada på kartet for min del med sine topper på godt over 3000 meter!

Videre gikk vi gjennom dette imponerende kulturlandskapet med menneskelig harmløs påvirkning fra gode gamledager.

Tilbake ved parkeringen unnet vi oss en is på den bortgjemte restauranten der i ingenmannsland før vi kjørte de snirklete veiene helt på høyde med de eldste og skumleste veiene i Norges trange daler.

Det var nå helt klart vær og flere spektakulære klipper, vann, daler, fjell og kulturlandskap fikk vår oppmerksomhet, til andre bilisters ergrelse. 

Nok en fin kveld ble tilbringet på hostellet. Denne kvelden ble det kortspill med to trivelige polske damer. 

Søndag var det fortsatt spådd dårlig vær i Høyden, så vi la helt fra oss skiplanen og stakk ned til Granada. En veldig gammel by, hvor vi vandret rundt og så på de forskjellige gamle kirkene, katedralene og andre gamle bygg som var der. 

Vi dro tidlig derfra, så vi kunne ta oss god til i neste stoppested på vei hjem, nemlig El Torcal. Et utrolig fjellplatå med noen av de mest spesielle steinformasjonene jeg har sett. Det var noen stier man kunne gå der, men vi hoppet over gjerdet ganske raskt og kløv opp på de toppene vi fant. 

Som tjukke pannekakepilarer lå steinen og fjellet lag på lag, med masse spennende mikroterreng, små daler/kløfter og topper med tett buskas, rene jungelen i bunn. Noen kuer og sauer beitet graset, mens geitene klatret i fjellet og lente seg ut på trærne for å spise knopper.

Ei heidundranes hælj med mange nye inntrykk. Landkrabbene fikk herjet i ute i fjell og daler og det er noe slikt vi er lagd for.

English 

I can admit that the last lines I wrote on the last blog was a little bit of a lie. I made the problem a bit bigger then it really was, the weather wasn't that bad and it wasn't really a problem, but it was quiet foggy and it did snow a little. We made it look nice after the bonfire and hiked further into the fog. After a short kilometer, the descent started. On the slippery trails with snow on top, we slided both with and without control down the hills. 

The view was stil minimal, but a goat got himself photographed.

We got down to the main trail down in the vally, but instead of going straight back to the parking, we walked a little bit further up, in case there was something cool behind the next turn. After just a few hundered meters, we got to some ruins from another older settlement. The clouds gave us a sneak peak of some really rad rock formationes and just made us understand that there was some spectacular mountains behind all those clouds. 

Just behind one of the old houses, there was a cave. We entered and descovered a big system of tunnels in there! Tobias remembered that there was some old mines in here, so that was what we were crawling around in. 

The weather didn't got any better, so we started the hike down the valley. We followed the old trail, following the curves in the valley no matter how steep it was. This was the trail the spanish people had been carrying out what they had mined for ages.

We totally forgot to look behind us because of everything to look at until: "Å fytte hæææælsikkes"! The clouds had let go just enough so the high peaks showed us how spectacular and awesome they were. It was stunning and i'll never forget the Sierra Nevada with peaks well over 3000 meters!

The rest of the way down, we hiked through an impressive culture landscape made by humans harmles touch from the good old days. Back at the parking, we felt that we deserved an icecream from the restaurante in this wilderness. 

The weather cleared up even more and we could finally see the bigger picture of the big alpine peaks, cliffs, lakes, valleys and the culture landscape.

Another nice evening was spendt at our nice hostel and this night we played cards with two nice Polish girls!

The weather got worse and was expected to be bad in the mountains on Sunday. Therefore we went down to Granada and wandered around. Granada is a very old city with a lot of old churches, cathedrals and other old buildings. 

We left Granada prety early, so we had time to check out the next stop on the way back, El Torkal. It is a mountain plateau with some of the most amazing rock features I have ever seen! There was some trails we could follow, but pretty soon we jumped the fence and started dicover the area on our own. 

The rocks and peaks looked like rock-pancakes laying on top of each other in big piles. There was plenty of small valleys, peaks, pinnacles, dence bush and trees inbetween and close to rain forest someplaces. Some cows and sheep was grazing while the goats were climbing on the rocks and leened over to the trees to eat from the branches.

A memorial weekend with a lot of new impressions. Landkrabbene got to move their bodies quiet a bit, and that's probably what we're made for.

Sigurd skriver, English below. 

Så var det jaggu meg spådd drittvær i Syden. Mætta regn, ingen klatring, ingen båtfiks og ingen surfebølger så det så ut til å bli ei tam helg. Det slo ned i meg som lyn i fra klar himmel. Regn her må bety snø i Sierra Nevada! 

Vi dro på oss spanderbuksene, booka et hostel og en leiebil. Det viste seg raskt at jeg hadde prestert å bestille hostel i en liten landsby langt utenfor byen Granada. Siden vi allerede hadde betalt depositum så gikk vi for det likevel. Fredag morgen reiste Tobias inn til flyplassen for å hente bil, men etter en drøy time fikk jeg en telefon: "Du Sigurd. Kunke du bære komma bort hit en tur med passet mitt". 

Så etter mye om og men så var vi da endelig på veg opp i høyden. Vi så snø på noen topper på veg opp, men det var særdeles lite. Ikke før vi kom opp til trekket på 2000m var det snø, men det var heller ikke mye. Været vi hadde ønsket slo ikke helt ann, så noe nysnø var ikke å se. Til å være så lite snø var det ikke helt ille føre og mot slutten fikk vi og noen fine svinger i fersk "vårslusj"! 

Dette var første gangen Tobias stod på ski etter ulykka for et snaut år siden og det gikk som hakka møkk! Han står på ski med samma gamle (stive) stilen.

Været tetnet til skikkelig når vi kjørte ned og opp igjen til en annen landsby, Quéntar hvor hostellet lå. Vi så ikke mye på den turen, så fortsatt var vi uvitende om hva slags fjellandskap dette var. 

Hostellet var veldig koselig og vi snakket en del med eieren om muligheter for morgendagen, og spilte Uno med en canadier og to australiere til senga kalte. 

Lørdag dro vi til en ny dal og startet en tur der. Fortsatt var det nokså tåkete, men det var spådd at det skulle klarne opp. I tillegg viste vi at det hadde snødd ila natta, men vi var usikre på om vi ville komme høyt nok til at det var falt som snø. Ikledd skiantrekk og vans i mitt tilfelle gikk vi oppover i et spennende terreng. 

Det var flere spektakulære fjellformasjoner å se mellom tåkedisen og skyene, men mest imponerende var at det drives en slags skogsdrift av stort sett eik over alt, uansett hvor bratt og uten veigtilgang!

​Vi kløv stadig høyere, bar bakke hadde gått over til snødekke, men landkrabbene er ingen pyser! Snøen gjorde det vanskelig å se stien, så plutselig hadde vi fulgt en liten akvedukt i stedet.


Etter litt basing og skliing fant vi fram til en gammel bebyggelse hvor vi fikk bittelitt utsikt. Det var akkurat nok til å se at det skjulte seg noe mektig der i skyene! Der fant vi noe ved, lånte ei bålpanne og stekte oss pølse og burger i sola.


Mens vi satt der og koste oss, så kom været sigende på. Plutselig var det null sikt, sludd i lufta og kuling. Vi var nå redde for at sporene våre ville drive igjen og at det ville bli verre lenger inn, så nå var gode råd dyre! 

Hvordan løste landkrabbene dette? Følg med, fortsettelse følger!

Surprisily the weatherforcast expected rain here in Malaga. A lot of rain, no rock-climbing, no boat fix and no waves to surf, so it I was afraid this would be a tame weekend. Suddenly it hit me: "if it's raining here, then it should snow in the Sierra Nevada"!

We spoiled ourselves, booked a hostel and rented a car. Not long after Tobias noticed that I had managed to book a hostel in a small village quiet far away from bith Granada and Sierra Nevada. Since we already had payed the deposit we decided to go for it anyway. Tobias went to the airport Friday morning to go get the car. After a good hour he called me and said: "Hey Sig! Could you come over here with my passport"? 

So after a bit of back and forth, up and down, we were finally on our way up to the mountains. We spotted some snow on some tops on the way, but not much at all. Not before we got to the skiresort, there wos snow. Even there, it wasn't much. Although the amount of snow was terrible and the sight wasn't really good either, the conditions wasn't to bad. The sun came through in the evening, so we even got some nice slusj in the end.

This was the first time Tobias was skiing after his accident for almost a year ago and he nailed it! He is skiing just like before, the same old (stiff) Tobias style.

The clouds and fog came in when we got to the car again. On the way to the hostel in Quèntar, we didn't got to see anymore of the mountains because of the weather and still didn't realy knew how it looked around us.

The hostel was really nice! We talked some with the owner and after supper, we chatted and played uno with a Canadian and two Austrailians until it was bedtime.

We went to another valley nearby Saturday morning. We had been told about a nice hike there. The fog was still pretty thick, so we still couldnt see much around us. Also we knew that there had been snowing in the mountains, but we was not sure if we would get high enough to reach any snow. Wearing skiing clothes and in my case, Vans, we hiked up in this exiting terrain. 

In the fog and between some clouds, we could see some cool rock features, but it was probably the oak farming that was most impressive. It was everywhere, no matter how steep it was and no road. 

As we hiked, the bare trail got a good layer of snow on it. This was no problem for landkrabbene. The snow got deeper and the trail was harder and harder to find and suddenly had we followed a small aqueduct insted. After some fun sliding down the hill, we found the main trail and got to a small and very old settlement were we got a little bit of view. Just enough to see that there is some spectacular and alpine mountains up there. We found some half dry wood, made a bonfire and made us some great burgers in the sun. While we sat there and enjoyed life, the weather came sniking up on us. Suddenly there was no sight, wet snow was pouring and it got really windy. We understood that the footprints would probably get snowed down and we were afraid that it would be much worse further on the trail. This was when we understood that we might had a bit of a problem!

How did landkrabbene solved this case, to be continued. 

Sigurd skriver, English below.

Interrail med mamma og pappa var en opplevelse! Jeg har gjort unna flere interrailer før, men aldri har det vært så komfortabelt som denne. De foregående turene har vært på lavbudsjett så penger på overnatting og mat har vært bortprioritert. Da sover man på perrongen, strender, parker eller i andre egnede/uegnede sovesteder. Litt for ofte er disse overnattingsstedene uegnede (man blir vekt av offentlige tjenestemenn eller andre menn og kvinner som du ikke ønsker å bølle med), så det kan være særdeles utmattende på langsikt. Med mamma og pappa ble det hosteller, hoteller og apartments i stede. En lavbudsjettbackpackers drøm! 

Her "sov" ØG-gutta på ei strand i Croatia. Selv syden ble kald en sommernatt. Da er ikke ei stråmatte og to håndkler tilstrekkelig for fire man ikledd shorts og slippers.

Perrongsoving med gutta (en av de bedre).

Foreldretur, enkeltseng til meg og dobbeltseng til mamma og pappa.

Når det gjelder mat så er den og flere hakk bedre med mamma og pappa enn med gutta/Ø.G. Det betyr ikke at vi spiste ute hvert måltid på denne turen, men på brødskiva er det opptil flere forskjellige pålegg å velge mellom, ikke bare nutella. Så ble det jo og noen førsteklasses restaurantmåltider i tillegg, som lavbudsjettsbackpackeren bare kan drømme om! 

Kaffe (og baileys), cappuccino, juice, ost av forskjellige slag, syltetøy av forskjellige slag, skinke og en liten sjokolade til frokostdessert!

Vi ble ei ekstra natt i Barcelona, så vi kunne hilse på en kompis av meg, Riess fra Canada som var på eurotrip. Han og jeg har haiket en måned sammen før, selvfølgelig på lavbudsjett. Han reiste med de samme økonomiske betingelsene nå, så dette var var hans beste måltid på hele turen! 

Det er og forskjell på hvilke tog man tar. Det finnes hurtigtog og vanlige tog. Selv med interrailbillett må man betale litt ekstra for å reservere seter på hurtigtogene. Dette tar ikke lavbudsjettsbackpackeren seg råd til, men med mamma og pappa var det andre boller. Da jeg har reist Spania Norge før har dette tatt meg tre/fire døgn non stop, dag og natt. Med mamma, pappa og hurtigtog tok det like lang tid, men istedenfor å toge hele natta kunne vi sove i ei deilig og nyoppredd seng i en ny by hver natt.

Reise med kompiser er konge og artig, men ikke undervurder å reise med foreldrene dine og. Det er annerledes, men supert. De elsker det og husk at det er veldig, veldig komfortabelt. Hvis du får sjansen, så kjør på!

Tusen takk mamma og pappa, dere er verdens beste!

Sigurd writing.

Interrail with mom and dad was something new. I've done a few interrails before, but they haven't ben close the comfort level of this trip! My earlier Interrails have been based on a low budget so money for food and sleeping haven't been prioritated. We have been sleeping on the train platform, beaches, parks and other suitable and unsuitable places. A bit to often, the place slept have been unsuitable (police offisers and security men wake you up or other persons you don't want to mess with). That can be pretty exhausting after many days. With my parents, we have slept at hostels, hotels and apartments. A low budget backpackers dream!

The food have also been way better this time. It doesn't mean that we ate at a restaurant every meal, but we had a lot more different and tasty food to eat. Not just bread and nutella. And off course we ate at some great restaurants to. Another thing a low budget backpacker just can dream of.

Another big different on low budget interrailing and interrailing with mom and dad is the different trains. Threre are normal trains and there are very very fast trains. Even with the interrail pass, you have to pay a little extra to book seats at the very very fast ones. I have traveled Spain-Norway before and that took three/four days non stop, day and night. With my parents we also spendt three/four days, but instead of sitting on the train all night long, we slept in comfotable beds every night in a new city.

Travel with your buddies is always awesome and rad, but don't underestimate traveling with your parents to. It's differnt, but great. They love it and it's very comfortable! If you get the chanse, go for it! 

Thank you so much mom and dad, you are the best!

Heiheisann!

Sigurd skriver, English below.

Landkrabbene kom seg til Malaga før jul og der har vi blitt. Vi fant den så langt billigste havnen vi har besøkt, så da ble det naturlig å bli værende der en stund. Benalmadena heter stedet og det er der det ble feiret både jul og nyttår. Med julebesøk av Herman og Gaute ble det en noe utenom det vanlige, men uten tvil fantastisk og uforglemmelig jul!

Jada, vi hadde pakker under "grana", gikk rundt juletreet og sang julesanger.

Klatring i El Chorro 

2017 tok til og ganske tidlig tok jeg toget tre dager hjem til Norge. I Norge har jeg besøkt så mange av mine kompiser som mulig, lekt i fjell og snø, med og uten ski på bena.

Hadde et par veldig fine turer både i Hurrungane, Sogndlasdalen og Myrkdalen.

Nå sitter jeg på toget ned igjen og skal snart få se igjen Tobias. Mens jeg har lekt og herjet i Norge har han gjort det samme i Benalmadena og forhåpentligvis holdt båten flytende. Det har vært noen flotte uker med en hel haug av action og sosialt samvær! Etter ei pause i samboerforholdet der jeg har fått gjort mine greier og utforsket andre lyster blir det godt å komme ned igjen til han og fortsette prosjekt Landkrabbene! 

Heihei!

Sigurd writing 

Landkrabbene made it to Malaga before Christmas and have had the boat there since. We found the cheapest marina we have been to so far and it is in Benalmadena. That's where we also celebrated Christmas and new year eve. For the celebration we had Herman and Gaute visiting us, so it became an unormal, but awesome christmas I will never forget!

2017 started and I sat down on the train for a few days and made my way to Norway. Back home I have visited as many of my buddies as possible, playing in the mountains and the snow, with and without skis on my feet.

I'm now sitting on the train down south and will soon see Tobias again. While I have done my thing in Norway, Tobias have done his in Malaga and hopefully kept the boat floating. It has been some awesome weeks of being as social as I like to and got to do a lot of action. After this pause relationship where I have done my things and been checking some other "fields", it's gonna be good to get back to him and keep up our project Landkrabbene! 

Sea yeah ⛵ 

Sigurd skriver, English below. 

Siden vi forlot Lagos for sikkert tre uker siden har det vært mye trøbbe til sjøs. Vi skulle møte Gaute i Malaga 14. Desember og tenkte det var lurt og behagelig å beregne god tid. Det er vi nå veldig glade for!

Vi gikk små etapper og de første dagene hadde vi bra vind i ryggen og raste av gårde i over åtte knop. Slik seiling er faktisk moro, men det varte selvfølgelig ikke lenge. I et skikkelig vindkast og litt store bølger, så klarte vi ikke å unngå at båten skjente opp mot vinden. Det gav forseilet vind på feil side og kraften bøyde spribommen totalt, igjen.

Likevel holdt vi oss ca. i rute fram til Cadiz. Vi ble der noen dager på fruen av kraftig motvind. Mens vi lå der, fant vi ut at vi hadde en større genoa liggende i båten. Med stor glede satte vi den på rulleforstaget og å skjekke dukens tilstand nærmere.

Da været omsider roet seg litt, bestemte vi oss for å ta oss til Barbate. Ut mot havet gikk båten som en drøm! det var tydelig at den nye (eldgamle) gonoaen passet veldig bra til båten. Det gikk fortere, stødigere og man trengte bare å bruke en finger for å styre! 

Det gikk som et uvær, merk mine ord. det blåste mer og mer og vinden dreide til rett i mot. for i det hele tatt å ha fremdrift måtte jeg krysse en del utover,  men der ble jo og bølgene større. Det var aldri noen fare, men vi til slutt til et punkt der vi ikke så vitsen i å trosse vær og vind lenger og benyttet muligheten siste mulighet til å gå inn til en "nødhavn" Cabo Roche. 

På veien inn fikk genoaen kjørt seg såpass at det ble for mye og revnet! En to meter flenge midt på seilet. Havnen var en fiskevann uten gjesteplasser, så vi nøyde oss med å ankre opp. Det er kvalitet, så selv i stiv kuling satt det dønn. Genoaen derimot tålte ikke denne kulingen. Den flerret opp enda mer da den løse delen rullet seg litt ut. Til vår trøst så var nok seilet ferdig i utgangspunktet. Da vi så nærmere på det mens vi byttet tilbake til det gamle, viste det seg at det var sprøtt og morkent. 

Det var mye uvær den tiden, så det tok minst ei uke før vi tok oss til Tarifa. det var og en liten bommert. Vi hadde tenkt oss til Marokko, men vinden var kraftigere enn spådd og stod rett i mot. Da vi nærmet oss Tarifa skjønte vi at vi ikke ville rekke Marokko før tidevannstrømmen snudde, så da ble det stopp der i stede. Det skal jo sies at det var veldig flott der. bra surfing og dukking!

Hvis noen tilfeldigvis har en genoa til overs med 12,5 m forlik, så er vi meget interessert! 

It's been some trouble at sea since we left Lagos three weeks ago. The plan was to meet Gaute in Malaga the 14th of Desember. After all this bad weather and mistakes, we're very glad we gave our self that much time.

We sailed short trips the first days with great wind in the back in sometime over eight knots. Sailing like that is fun, but it didn't last long. As a strong gust hit us at the same time as some big waves came, we couldn't keep the boat from turning up against the wind. with that much wind on the front of the frontal, the boom had no chance. Totally bended, again.

Even though we kept the "time schedule" until Cadiz. There we had to wait a few days because of to much wind from south-east. Meanwhile we figured that the front sail we had carried in the storageroom actually was a bigger genoa. We replaced it with the other, smaller without checking the quality and thought it looked great!

When the weather finally looked like it would be OK to go to Barbate, we set sail. the new genoa was just awesome! the boat sailed faster, it was mote steady and you only had to steal on one finger.

We sailed like a lightning, until the weather picked up a lot more then expected and straight towards our heading. We had to cross further out to even move, but there the waves also got even bigger. It wasn't at any time dangerous, but we decided to go into the last harbour before Barbate instead of fighting the weather and ocean. 

We changed the course to Cabo Roche and sailed in the rough sea. that's when the genoa suddenly rippet in half. We made it into the marina, but had to anchor up since there was no room for visitors thered. we have a great anchor, so the strong wind of the next days didn't moved us, but the genoa got more or less wrecked in the top. The sail was perfect for our boat, but it was kind of crispy and it was just a matter of time before it would brake.

It was a lot of weather at that time, so it took another week before we made it to Tarifa. That was also not a part of the plan because of the weather. We were supposed to go to Marokko, but because of way stronger wind against us then expected, we figured that we wouldn't make the tidal current within time and had to stop in Tarifa. Anyway, that place had great surfing and freediving! 

If someone for some reason have a genoa extra with a 12,5 m luff, we would be more then happy to get a hand of it! 

Skrevet av Sigurd 

Translation below 

Jeg har som dere sikkert vet, en meget stor interesse for fisking. Siden kryssingen av Biscaya og ned langs nesten hele Portugal har jeg kun fått en diger plastikkpose, sjøgress, mistet en garantert gigantfisk og mistet en tunafeather da det som gikk på kroken var ei bøye til krabbeteiner. Frustrasjonen har vært stor, men etter å rigge utstyret litt annerledes, forhøre meg med lokale og vært tolmodig, har endelig fiskelykken snudd!

Siden Sesimbra har jeg dratt opp flere fine tunfisker. Til Tobias sin lettelse har jeg klart å dra inn snørene da vi har fått såpass med fisk at jeg har vært redd vi ikke klarer å ta vare på alt maten før den blir dårlig. I forhold til hva jeg er vant til hjemme i Rokosjøen er det veldig mye mat i en trekilos tunfisk i forhold til en kilosabbor.

Fisken filtrerer jeg med en gang i båten og legger beinfrie tunfiskfileter, lettsaltet i kjøleskapet for lengst mulig holdbarhet. Siden vi har vært med kjentsfolk nå og da har vi kunne gitt bort en del førsteklasses tunfisk. 

Oda som var med oss ei uke og oppdaget paradis/Thailand (Sesimbra) ville og fiske tunfisk. Før hun reiste fra oss plukket jeg ut det jeg tenkte var et gunstig tunfiskagn og rigget det for henne. På første turen dro hun opp tre fine tunfisker! 

Blant våre seilervenner blir jeg nå omtalt som tunfiskkongen! 

The Tuna King

As many of you know, am I extremely interested in fishing. Since we crossed the bay of Biscay and the way along the Portuguese coast, I have only caught a big plastic bag, some seaweed, lost what must have been a huge fish and lost a tunafeather when I hooked a buoy for some crab pots. The frustration have been huge, but after talking to some locals, rigged the gear a bit different, my fishing luck have finally turned.

After Sesimbra have I caught quite a few nice tunas! To Tobias's relief, I have managed to stop before we have taken up more then we can eat. It's a lot more meat on theese tunas then the perch I'm used to fish in the lakes at home.

I cut of the filetes in the boat right away. Then I make sure there's no bones in it, add salt to it and but it in the fridge so it will stay fresh as long as possible. Since we've been seeing friends every now and then, we have given away tuna of top quality. 

Oda that joined us for a week and discovered paradise/Thailand (Sesimbra) also wanted to catch some tuna. Before she left us I picked out what I thought would be a good tuna lure and rigged it for her. On her first day did she caught three nice tunas!

I am now called the Tuna King amongst our sailing friends. 

Skrevet av Sigurd

Translation below.

I skrivende stund er/var det Lørdag 5/11.

Ja, jeg kjøpte meg surfebrett tirsdag 25.10. Dette fikk jeg sendt med våre svenske venner Gustav og Linn, da Øyvind og Tobias hadde seilt uten meg tidlig den morgenen. Grunnen til det var nemlig at jeg var overbevist om at jeg lett kunne sykle fortere til Oeiras enn det båten klarte. Jeg syklet fra Peniche i ellevetiden. Det gikk strålende de første timene. Det var Veldig mye flott bygdelandskap, jordbruk og nye strender å se. Veiene var også gode, så det gikk unna. Med litt motvind ble det etter hvert tyngre og tyngre. Landskapet ble mer og mer kupert (fjell og daler), veiene dårligere og været så ut til å kunne by på høy fuktighet i form av regn. Da jeg kom til Mafra var jeg ganske langt nede og bakenden min var eksepsjonelt lei av å sitte på et tynt sykkelsete. Det stod mellom å sykle motorvei, grusvei og kollektiv transport. Da jeg kom på enda en grunn til at jeg var så sliten og lei, var det ikke et vanskelig valg (mulig det ble en hel del øl gjennom hele dagen og kvelden før). Etter å ha hivd i meg både energidrikk og mye sjokolade var hodet klart. 

Jeg heiv meg på en buss og hoppet av i Lisboa. I ti-tiden den kvelden kom jeg fram til marinaen, høy på raske karbohydrater og fri en kropp som hadde kvittet seg med formiddagens fyllesyke. Litt juks, men jeg fikk tatt i mot guttene, som kom en halvtime senere. De hadde trodd de kunne seile det meste av veien, men det viste seg at det var for skarp motvind. Med så smått brytende bølger og vind, så var Øyvind kliss våt med saltsmak i munnen. Tobias var glad han hadde hatt Øyvind som styrman, for han hadde spydd tre ganger, nesten slått Øyvind Froknestad sin rekord på fire på en seilas!

I Oeiras møtte vi igjen en del av flåten, våre seilekompiser. Her var Mila (Lucas og Theresa), Tuuli (Kristy og Thomas), Rosanna (Chris og Zane) og Rune. Til kvelden kom også Fjerne farvann (Emilie, Elise og Vilde) og Oceanaround (Gustav og Linn). Vi hadde pratet på å ha poolparty i bassenget ved marinaen, så etter et herlig vorspiel i båten vår, beveget vi oss over til bassenget. Gjerdet rundt bassenget var veldig lavt, så vi tenkte at selv om det var stengt for vinteren, så burde det være lov hvis man kom over gjerdet. Det gikk riktig så fint, men etter noen hopp, måtte vi pent følge en hyggelig vakts ordre om å forlate bassenget og heller spørre om de kunne åpne for oss senere på dagtid. 

Badelysten var ikke over enda, så vi løp til nærmeste strand og hoppet i havet både med og uten klær. Bølger er veldig gøy i mørket med en gjeng artige folk! Atlanteren er ganske kald på denne tiden, så da vi kom opp fra vannet, så rasket vi sammen litt drivved og koste oss til langt på natt rundt et fint lite bål med sang, snakk, turning, sprell og mer bading (husk å skylle deg godt etter en slik natt før du legger deg. Jeg gjorde ikke det og kan informere om at det var en liten halvkilo med sand i sengen min da jeg våknet).

Jeg hadde fått mitt nye surfebrett og tok det i bruk med en gang. Det hender seg jeg får høre at jeg tar ting lett. Dette gjelder ikke surfing! Etter en drøy time i vannet torsdag formiddag, tror jeg ikke at jeg stod oppreist mer enn ti sekunder... Heldigvis lærer jeg. Da Øyvind ville lære og ble med meg, var det mye artigere og jeg ble mye bedre. Foruten en del juling av bølger, så hender det seg faktisk at jeg endelig klarer å surfe litt! bortsett fra i går, har jeg surfet hver dag siden torsdag 27.10 til og med i dag. Om jeg så ikke blir en god surfer, så får jeg da hvert fall beveget meg litt, noe Cottis har et sterkt behov for!

Øyvind og jeg øver på å hoppe opp på brettet.

Det har vært veldig mye bra vær i det siste. Faktisk litt vell bra med tanke på klatring og friksjon. Vi tok likevel turen til et klatrefelt utenfor Cascais lørdag 29.10. Vi hadde rett i at det var for varmt, svetten rant bare man beveget seg og det hjelper ikke at man tar i på vei opp en fjellvegg. Vi fikk i det minste rekognosert klatrefeltet litt og Øyvind fikk for første gang prøvd sportsklatring ute! 


Øyvind jobber for harde livet.

Det var jo lørdag, så da vi kom tilbake var vi bedt på halloweenparty med gjengen. Noen var bedre/verre kledd enn andre, men en tur ut på en av strandbarene ble det etter nok et vorspiel hos landkrabbene. Cottis var i det slitne hjørnet, så mens han tok tidlig kvelden, fikk Øyvind og Tobias visst både danseferdigheter og sine vakre sangstemmer på karaokebar.

Tobias er bitt av joggelivet og tar seg gjerne en joggetur på morgenen, uavhengig av hvor lang og fuktig natten før var. Øyvind og jeg hoppet i havet for litt surfing og så brukte vi fort hele ettermiddagen på den nye hobbyen, moddælllfly. 

Øyvind øver på hva som er opp og ned på brettet.

Øyvind catcher bølger. 

Sigurd surfer.

Morgenene har gått veldig fort i det siste. Både fordi vi sover vel lenge, men også fordi jeg gjerne surfer etter at jeg har stått opp og Tobias løper. Mandag 31.10 var ikke et unntak. Vi hadde tenkt å klatre i Cascais, men Øyvind måtte til Lisboa for å reservere togbillett mot Norge. Tobias ble med Øyvind, så da tok jeg heller med Charlotte, ei fransk jente vi ble kjent med to dager tidligere. Hun hadde peiling og hun så absolutt ikke noe dårligere enn meg! Det er fint å klatre med andre, som har helt andre klatre og sikkerhetsrutiner. Vi hadde begge litt forskjellige rutiner og det gjør en bare mer skjerpet og flinkere til å håndtere tauverk på flere sikre måter. 

Charlotte leker seg med en 5+.
 

Det viste seg at det var helligdag i Portugal dagen etter, så vi kom til at det måtte være Mandag 31.10 den virkelige halloweenfeiringen fant sted. Noen mer gira enn andre, men denne gangen reiste vi inn til Lisboa og alle var utkledd på et vis. Det var et helt vanvittig oppstyr i gatene. Tusenvis av folk over alt i gatene, men foruten om de klubbene vi ikke kom inn på var det enten kun fjortenåringer eller tomt hus...... En rar greie, men med hyggelige venner, så blir det alltid bra!

Tirsdag begynte i sen rutine, og endte vel med at min nye hobby ble avsluttet og samtidig lagt på is. Bygge moddælllfly tar veldig lang tid og selv da, så er jeg ikke stødig og presis nok til å få det veldig vakkert. Heldigvis har jeg hatt Øyvind som hjelpemann i alle disse timene, så det ble hvert fall et resultat, som lignet på et helikopter.

Onsdag 2.11 hadde vi avskjedsmiddag med Øyvind. Han hadde båret med seg spisepinner helt fra Asia og vi fikk den ære av å bruke dem i Tobias sin fantastiske wok. Landkrabbene og Kristy ble med Øyvind inn til byen for å sende han på toget på kvelden. I det vi hadde tenkt å sette øyvind av på togstasjonen, gikk det opp for oss at vi var på feil stasjon. En meget stresset Øyvind fikk etter litt om og men, praiet en drosje, tatt raskt farvel og suste av gårde mot riktig stasjon. Tro det eller ei, men han rakk det.

De siste dagen fram til Lørdag 5.11 har Tobias og jeg vært oss to igjen og det har jammen gått fint igjen det og. Vi har gjort diverse småfiks på båten, vært med venner, spilt kort, surfet, trent, skravla og ikke minst så har Tobias investert i nytt kortspill, Magic. (et superkult strategisk kortspill) 

Written Saturday 5.11. 

Yes, I bought myselfe a surfboard Tuesday 25.10 in Peniche. I left it at Gustav and Linn's boat (the sweeds) since Øyvind and Tobias left earlier that morning. Tobias had tried to run faster then the boat, I wanted to try it with my bicycle, Peniche-Oeiras. I left the marina around elleven, and felt good. the first hours was just great! The countryside was nice, a lot of small farms and agriculture and some really beautiful beaches on the way. After the hours went by, the terrain turned into valleys and hills, the roads got worse and heavy clouds came closer and closer. I was pretty low when I made it to Mafra (35 km from Oeiras), much because my but hurt so bad after sitting on this small rock solid seat. I figured that I had to chose between gravel road or highway. Before I decided, I bought a lot of chocolate and energydrink,and ate it. As I sat there, I figured another reason why I was so tired. It could might be that the consume of beer the day before was just a little bit over average. After a lot of thinking and all this candy, my mind was clear.

I got into the first bus to Lisbon. Around 10 pm did I climbed the fence into the marina and helped the guys with the moring half an hour later. Øyvind and Tobias told me they had a rough ride to. Øyvind was soked in saltwater from the braking waves and Tobias was pretty exhausted after almost beaten Øyvind Froknestad's record of vomitting! 

In Oeiras did we meet the most of the fleet again. The other boats are Mila (Theresa and Lukas), Tuuli (Kristy and Thomas) Rosanna (Chis an Zane) and Babetta (Rune). The next evening came Fjerne farvann (Elise, Emilie and Vilde) and Oceanaround (Gustav and Linn). We had all talked about having a poolparty at the pool near the marina. After a great preparty in our boat, we moved over to the pool. The pool was offcourse closed, but the fence around was so low and climbable, so we figured it would be just fine to take a few jump from the divingboards. The plan worked perfectly, and when a nice man came and said this was not allowed, we walked away. 

We felt that we had been interruped in our bathing session, so we ran over to the first beach and played in the waves with and without clouds until we got cold. We collected some drift wood and made a nice bonfire. We chatted, loughed, did a lot of acrobatics and skinnidipped far after midnight. I just have one thing to say about all activitys that invilve sand: "make sure you're clean of sand before you go to bed"....

The sweeds had "shipped" my surfboard from Peniche, so it was time to get started. It does happen that i take activities easily, but that's not the truth when it comes to surfing! After an hour or two in the water, my time on the board (trying to stand up) was maybe ten seconds. The day after was elleven, but the day after that, and the next and.... it got better and better. The surfing was way more fun when Øyvind said he wanted to join. We had lots of fun in the waves, trying to surf. Exept for being beaten up by the waves, I do finally manage to surf a little bit. Even though I don't look like a pro, I get som exercise and that is something Cottis really need.

The weather have been really good the last week. Actually a bit to good when it comes to friction and rock-climbing! Still, we took the train out to Cascais on Saturday 19.10 and checked out a climbing spot there. The rock wall was facing south, so it was even warmer then we expected. Even on very easy routes i was swetting like a pig! At least we got to do some climbing, checked out a new place and Øyvind tried outdoor sports climbing for the first time.  

Since it was Saturday and it was kind of halloween, the fleet wanted to go for a halloween party. Landkrabbene isn't hard to ask, som we joined. For some reason, we hosted this preparty aswell, and around midnight, we walked to some of the beach clubs. someone looked better/wors then other. Cottis was a tired old man this night and went to bed early. So while I crasheed the bed, Øyvind got to show of his dancing moves and Tobias was singing karaoke like a rockstar!

Tobias has got bitten by the runner life. He likes to go for a run in the morning, no matter how "wet" last night was. Øyvind and I got in to the ocean for some surf and spendt hte afternooen on my new hobby model building.

In the past, the mornings have gone past very quickly. Both because we sleep for a bit to long, but also because I go for a mornig surf and Tobias for a morning run. Manday 31.10 was no exception. We had a plan of going to Cascais for rock-climbing,but Øyvind had to make a reservation on his train back home on Lisbon. Tobias joined him, so then I brought Charlotte, a french girl we got to known a few days earlier. She knew what she was doing and was just as "good" as I am. It is nice to climb with other, and especially with people from different cultures that have different ways to fix rope, harness and do the beleying. We could both give each other some tips and tricks, which might comes handy one day. You never know when something unexpected happens and you have to improvise!

Tuesday proved top be holiday in Portugal, so we thought that could make the real celebration of halloween set to this monday. This time we took the train in to Lisbon and some of us looked terrible in our halloween outfit. The city was packet! I have never seen that many people in the streets of a city before! It was thousands of people in the streets and no one in the clubs they let us enter. The whole happening felt a bit wierd, but it's always good times with a gang of great people!

Tuesday 1.11 started with the late routine and ended with Øyvind and I finally finished my new hobby. We also decided that this was probably the last model building we'll do. You have to be extremly steady on your hands and patient. More then me, for sure! Luckily I have had Øyvind as my main helping man all the time. It may not loook magnificent, but at least it looks like a helicotper.

Wednesday 2.11 did Tobias made a goodbye dinner for Øyvind. Before he joined Landkrabbene he have been traveling in Asia for half a year and had som chopsticks with him. Tobias made a proper wok and we ate a delicious dinner Asian style! Later, we joined Øyvind to Lisbon to say goodbye at the trainstation. We were lucky and had Kristy with us to! Øyvind had some trouble getting in to the station, and that was when he understood that he was on the wrong station. This was a very funny moment, a very stressed Øyvind. He is a clever boy, so after a two stressed minutes, ha found a cab, said quickly goodbye, left us and made it with a tiny margin to the right station and train. 

After Øyvind left us, it's been the original Lankrabbene crew for the first time in a month. The last few days until the day this was written, saturday 5.11, we have done a little bit on the boat, hang out with friends, surfed, skated, ran, played cards and Tobias have bought the most awesome strategy card game ever, Magic! A new era have began!

Skrevet av Sigurd den almektige and translatet by me myselfe, Sigurd below!

Yo peeps!

Foruten Tobias sitt idiotinnfall, (jogge fra Nazare til Peniche istedenfor å seile) så har vi gjort litt av hvert. Nå skal det vært sagt at jeg elsker idiotinnfall! Slike ideer er gjerne dømt til å gå litt galt på et vis, men så lenge det ikke er farlig så blir det alltid en god historie av det og man blir selv en erfaring rikere. Jeg sier bare: "You Only Live Ones"!

Tilbake til Porto. Vegard forlot oss og landkrabbene satte kursen sørover igjen, nå med kun en ekstra dekksgutt. Vi planla ankomst til Aveiro mandag 17.10 perfekt. Båten gjorde nesten elleve knop inn elvedeltaet før vi ankret opp og spiste middag.

Aveiro er Portugals Venezia. Dagen etter ble Øyvind og jeg ble med Gustav og Linn (svenskene kom noen timer etter oss) i deres lettbåt inn til byen. Vi trodd vi hadde timet tidevannet bra, så vi skulle ha medstrøm inn til byen (4,5 nm), men neida.... Med motstrøm ble det ble halvannen time, fire stykk i en liten lettbåt gitt... Da vi kom fram hadde vi ikke vært der lenge før Tobias dukket opp. Han hadde tatt ferge og buss, og var med god grunn godt fornøgd med avgjørelsen. Aveiro viste sin fine side med solskinn, barisføre og kanalbåter langs gatene. En fin liten by.

Morgenen etter seilte vi ut av elvedeltaet i god medstrøm (bryte de bølger) og tok oss til Figueira. Mens Svenskene tok seg til peniche i et jafs, seilte vi korte etapper tre dager på rad og tok dem igjen før Uværet holdt oss i ro til over helgen i Peniche.

Vi hadde hørt at Figueira var dyrt og det var det. Det som forundret oss var at det virket som en spøkelsesby. Det var veldig tydelig at det var et turiststed og at vi nå var off season. Vi fikk sett oss rundt og jammen fikk vi se en mann gå ned på kne i solnedgangen foran en meget vakker kvinne. De fikk selvfølgelig tommel opp og jubel fra oss. Jeg fikk og gjort ferdig dagens styrke og akrobatikk. Jeg har nemliig startet en ny treningsrutine så jeg kommer meg tilbake til gamle høyder og kanskje enda høyere med tiden!

Etter en god middag, kokkelert av vår flotte dekksgutt, startet Øyvind og jeg med en ny hobby. Det som nå skal prøves er modellbygging. Vi startet og tenkte vi kunne gjøre ferdig det lille helikopteret jeg har kjøpt, men vi fikk ikke en gang malt alle delene før det var natta. Dette er fin tolmodighets-/konsentrasjonstrening for det tar nemlig veldig lang tid og enda lenger tid om det skal bli bra.

Torsdag seilte vi til Nazare. Etter nok en herlig middag, tok vi oss noen kilometer nord med sykkel/rullebrett og tittet på det som med riktige forhold kan være verdens største surfebølger! Selv med de små dønningene som var der på Torsdag, var bølgene store!

I tillegg var det knallbra buldring på et overheng inn til en hule ved stranden. Litt knall og fall ble det og, da stenen var noe porøs...

Øyvind har vist seg som en verdig matros. Med dette i bunnen kunne Tobias utføre sin "superplan", se om det går raskere å jogge enn å seile. Litt spendt var jeg da han forlot oss og vi seilte ut alene. Ikke fordi at han skulle ut og jogge 50 km (kun jogget fem ganger dette året), men at jeg for første gang skulle seile en etappe og legge til kai uten min trofaste medkaptein. På vannet gikk seilasen som smurt, Øyvind er blitt flink og med noen kaffe innabords, så var det fult trøkk på båten. Vi snakket tullball, skrek, sang og spilte inn musikkvideo.

Den lille bekymringen om å legge til kai var helt unødvending, for det gjorde Øyvind og jeg helt perfekt. 

Etter en snau time mottok jeg to meldinger fra min gode venn og samboer Tobias. Melding nummer en inneholdt hans possisjon (7,8 km unna) og melding nummer to inneholdt en beskjed om at han trengte mat, var helt død og måtte bli hentet! Øyvind og jeg gikk rett på sak og syklet av gårde et skateboard i sekken, og fant marathonløperen midt i en sandhaug på et jorde. Foruten at han var litt sliten og hadde tidenes gnagsår, så var han ved meget godt mot! 

Lørdag fikk jeg med meg Øyvind på utkikk etter et surfebrett. Vi var innom alle butikker som fantes og det var selvfølgelig den første som hadde det beste tilbudet. Litt usikker på nødvendigheten av surfebrett var jeg, så jeg drøye innkjøpet. 

Jeg har tatt i bruk min vakre, korte og blomstrete shorts. Jeg er ikke helt siker enda, om det er den, eller at det bare er meg som vekker oppmerksomhet. Det er nemlig ganske gøy å ferdes blandt folk. Mange vinker, hilser og jubler. Helt greit for meg, kjenner du meg, så vet du at jeg liker det...

Søndag var en rolig dag, som jeg faktisk ikke helt kommer på hva vi i det hele tatt gjorde i løpet av dagen. Det jeg i hvertfall husker er at det var spådd relativt store bølger! 

De var desverre ikke like voldsomme, som jeg hadde sett for meg, men jammen fikk vi lekt oss i dem for det. Tobias måtte desverre fortsatte holde seg i ro, da han ved dette tidspunktet fortsatt hadde verdens nest største gnagsår på foten. Øyvind og jeg, Gustav og Linn tok på oss våtdraktene og løp ut på moloen.

Nok en gang ble jeg både overrasket og imponert over hvor mye krefter det er i bevegelig vann. Det var lite rom for feiltrinn, men vi er heldigvis heller ikke kjent for å gjøre feil. Etter en drøy time med bølgemoro og mørket seg på, tok vi kvelden. 

Mandag morgen hadde World Surfing League startet igjen, så Øyvind og jeg tok turen. Uten å vite noe mer enn at John John Florence var ment å være den beste i verden, så tok vi oss dit med det norske flagget i sekken for å heie. Det var litt nedtur at det tok to timer før de kom i gang, men det som gledet oss var at det var ølsalg og det var (pågodt og vondt) relativt billig.



Etter et vist antall øl senere, så hadde vi vært på TV, tatt selfier med noen av verdens beste surfere, blitt intervjuet og jeg hadde til og med øyekontakt med verdens beste surfer John John Florence!

I skrivende stund (mandag 24.10) var jeg i dalende rus mens jeg spiste middag og tenkte tilbake på at jeg to timer tidligere lovte å møte en mann i en butikk dagen etter for å kjøpe mitt første surfebrett (brukt)!

Translation is going down below this point and it's done by Sigurd!

Yo peeps!

Exept Tobias's Crazy idea of running Nazare-Peniche instead of sailing, some things have actually happened. I just want to have said that I really honor that idea though! It didn't sound very smart. Probably it wasn't eather, but I really honor it. As long as the idea isn't to dangerous, it will make a great story and give yoursefle some good experience. And hey: You Only Live Ones!

Back to Porto. Vegard left us there and Landkrabbene set course south with only one guy left. We estimated the arrival to Aveiro on Monday 17.10 perfect. On the way in the river delta, we had almost 11 knots before we banked of the river and anchored up in a nice sheltered bay.

Aveiro is supposed to be Portugals Venice. The day after, Øyvind and I joined Gustav and Linn (the swedes, arrived a few hours after us) to the city. We thought we had timed it perfectly in case of the tides, but we had the current against us all the five nm in to the town. After an hour and half of motoring in a small swedish dingie, we made it through the chanals and in to the city of Aveiro. After just a short hour, we ran into Tobias. He had taken ferry and bus. With good reason, he was pretty happy about his choice. Aveiro showed it self from a great side! Chanal boats, sun and taning weather. A nice city!

While the sweeds made it all the way to Peniche in 24 hours, we made it there by three harbours over three days.

Our first harbour was Figueira. All we had heard was that it was supposed to be an expensive place. The price of the harbour was as expected, but the rest of the city was pretty much dead. More like a ghost town. The beach though was enormous and Øyvind and I was witnesses to a mans propsal to a good looking woman. We waved to them and gave them thumbs up. I got to do my new daily workout routine. I Have started a new routine, so I'll get back to old hights and maybe even higher!

After an awesome dinner, made by Øyvind, I started my new hobby. It's now about modell building. Øyvind and I thought we could be done with the helicopter the first night, but we didnt't even managed to paint all the different parts. I'm sure this is good for me, in case of getting better patience and consentration.

On thursday, we made it to Nazare. After a nice supper, we toook the bikes and skateboard over the cliffs and out to the breakpoint of worlds largerst surfing waves. Even though the swell was pretty small, this waves was probably the biggest I had ever seen. It was crazy! Down on the beach, we even found some really nice bouldering. It was great! Though the rock was pretty loose soo we fell into the sand pretty hard a few times.

Øyvind have shown to be a great man on deck and in the cockpit. With that in mind, Tobias wanted to do his perfect plan, run the distance of 50 km instead of sailing.

I was a bit frighten for this day. Not because Tobias was gonna do his longest run ever, in Portugal, with no following crew and with only five runs the last year. No, I was most afraid of sailing without him for the first time, and instead with his little brother. Luckily as I said, Øyvind had proven to be an awesome sailor. We sailed perfectly, and after a few cups of caffee, we were shouting, singing, dansing and even made a music video. When we got to shore, even getting tied upp went by perfect! 

An hour after arrivel in Peniche, I got two messages from Tobias. The first with his possition. The second said he needed food, a ride home and that he was totally dead. Øyvind and I got on the bikes with a longboard in the backpack. After a while, we found Tobias on a field 7,8 km north. Except having a huge blister and being extremely exhausted, he was just fine!

Øyvind and I spendt Saturday on looking for a surfboard to me. I had one type of board in mind, so we looked into all the shops before i figured that the first one might was the best.

It was pretty warm these days, so I usually didn't wear a t-shirt. For some reason, that's not very normal, even in Portugal. I have also started wearing my new shorts. It is a VERY short shorts! I think a combination of this, the norwegian flag in the backpack and me dont't care at all, is the rason why some people shout, sheering, honk and give me thumbs up. If u know me, you also know that I'm pretty saticfied by being in the "spotlight", even though the reason maybe is that I look like a Norwegian clown.

Sunday was a very calm day. It was actually so calm that I can't remember what we did during the day... One thing I do remember was that it was quiet some waves! You don't want to miss out on the natures raw power in form of water in huge waves!

Gustav, Linn, Øyvind and I dressed up in wetsuits and ran on to the wavebraker. The waves was not as big as I wished for, but there is a lot of power in them anyway! It was probably good that they wasn't bigger. If we didn't tok cover when the waves hit, it would easily flushed us down from the wave braker and down on the concrete a few meters down.

Peniche was hosting the world surfe league these days and it started again on Monday after a brake because of the weather. Without knowing more then that John John Florence is supposed to be the worlds best surfer, Øyvind and I went over there with the Norwegian flag in the backpack to see what this surfing league was like. It was pretty disappointing that the contest was delayed with more then two hours. on the other hand, they sold beer there (good thing or not?) and it was a fair price to. 

After a few hours and an unknown amount of beer, we had been on TV, got interviewed, got selfies with some of the best surfers in the world and I made eye contact with John John Florence! 

When I'm wrote this (Monday afternoon 24.10) i remembered myself that I made a deal with a guy in a surfshop on our way home from the surfing league. I think I got a deal on a second hand surfboard and was supposed to pick it up the day after.

Gjesteinnlegg: Vegard Solbakken Mellum - reisebrev fra min høstferie!

Fra 7. februar 1991 til 18. mars 1994 ble Øyvind, Sigurd, Vegard og Sindre etter tur og orden født. Disse gutta skulle etter hvert bli riktig så godt kjent. Både fordi de var kremen av fødsler i denne perioden, og ikke minst fordi de ikke hadde stort valg. Likevel, etter hvert skulle de danne den legendariske kvartetten Østroa Gangsters, den sagnomsuste gjengen jeg er utrolig glad i og som jeg har opplevd veldig mye sammen med! Vi har blant annet vært på litt av noen turer sammen. Som for eksempel at vi toga oss gjennom 13 land i 2012, var på den danske dagsrevyen i 2014 og bada i Svartehavet i 2015. Så når muligheten bød seg for en tur sammen også i 2016 var ikke Østroa Gangsters vonde å be!

Lørdag 8. oktober møtte jeg Sindre på Gardermoen. Vi var enige om at dette kom til å bli en strålende tur og gledet oss til å møte den andre halvparten av Østroa Gangsters. Etter en mellomlanding i Lisboa var 75 % av Ø.G. samlet i Porto på kvelden, etter at Øyvind elegant vinket oss inn fra gata og inn på et hostel. Etter en natt i Portugal, hoppet vi på bussen som skulle frakte oss til Vigo i Spania der vi endelig skulle møte Sigurd og Tobias. Det var stor gjensynsglede når selveste Landkrabbene tok oss i mot på havna, og et komplett Ø.G. + Tobias var klare for eventyr!

Vegard, Øyvind og Sindre klare for å møte Landkrabbene!

Landkrabbene gir oss briefing på kaia!                                   På plass i seilbåten!                

Når mørket senket seg mønstret vi på seilbåten og forflyttet oss noen nautiske mil ut fra havna, og ankret opp utenfor det som skulle være en nydelig strand å tilbringe en dag i finværet på dagen etter. Og slik ble det! Å våkne mandag morgen var en fryd. Nydelig selskap, nydelig vær og nydelige omgivelser. Det var bare å padle seg i land for å nyte livet! Stikkord som beskriver dagen: sol, øl, frisbee, bading og bålkos. Og etter at Øyvind noe ufrivillig hadde sørget for mye av underholdningen utover nattetimene var det bare å konstatere at dette kom til å bli en knakende fin høstferie!

Sigurd sørger for å bringe både proviant og Øyvind trygt i land!

    Bålkos med andre eventyrlystne seilere!                Øyvinds verk - en mur som visstnok gir varme!

Tirsdag fartet vi videre til den lille byen Baiona. Her skulle vi bli et par dager i påvente av gunstige vindforhold til den lange etappen videre ned til Porto igjen. Da gjaldt det selvsagt å gjøre det beste ut av tiden på land, og første kvelden testet vi utelivet. Som Løtensokninger flest er vi ganske spontane når vi får tenkt oss litt om, så vi bestemte oss etter hvert for å virkelig sette fyr på dansegulvet! 10erne ville flagret fra dommerne for vår kreative mikstur av dans, herjing og fri flyt av kroppsdeler i ulike retninger. Og etter å ha danset oss tilbake til seilbåten var det på tide å lade batteriene.

Det var på tide å forlate denne perlen av en (nudist)strand!

        Jeg var noe trøtt før avreise.                             Øyvind og Sindre med stålkontroll!

Onsdag vandret vi først litt rundt i Baiona. Fin by! Etter hvert skjønte vi at spanjolen utenfor matbutikken hadde sagt «fiesta!» og ikke «siesta», og at butikken rett og slett var stengt på grunn av at det var Spanias nasjonaldag! Mangel på barnetog, potetløp og russekort, men vesentlig større bølger og strender enn jeg er vant med på 17. mai. Cottis-brødrene prøvde seg som surfere, mens jeg og Øyvind nøyde oss med å ta plass med norsk flagg og ei vinflaske (til under 1?) på stranda. Når kvelden nærmet seg bestemte vi oss for en 8,5km lang pub-til-pub hjem igjen til havna! Trur det gikk bra.
 

Østroa Gangsters ute og vandrer på en fin halvøy utenfor sentrum av Baiona.

Våknet gjorde vi i hvert fall! Og etter en tur innom farmacia der jeg mimet meg frem til å få kjøpt sjøsjuke-tabletter, var vi klare for å ta fatt på det turen strengt tatt egentlig skulle dreie seg om ? nemlig en skikkelig seilas. Vi forlot havna i 17-tida og hadde 13-14 timer med seiling foran oss! Høye bølger, nesten fullmåne, mye gynging og god musikk kjennetegnet turen. Og jeg ble ikke sjøsjuk! Om det var tilvenning i form av sjangling kvelden før eller at dama på farmacia faktisk ga meg det jeg trengte som gjorde at svelget forble enveiskjørt gjennom hele seilasen vites ikke.

Østroa Gangsters tar farvel med Baiona, og gjør seg klar til 13timers seilas til Porto!

05:00 ankom vi havna i Porto. Dette var en litt finere havn, noe vi skulle dra nytte av påfølgende dag. Kan anbefale å besøke produsent av portvin for gratis prøvesmaking av guidet tur! At portvin vanligvis er sterkere enn vanlig vin gjorde selvsagt ikke noe for Østroa Gangsters, som sørget for at ikke en dråpe gikk til spille. Etter å ha gjort oss bevandret gjennom Portos fredagslivlige gater og smakt oss gjennom ymse drikkemenyer var det på tide å innse at ferien for mitt vedkommende nærmet seg slutten. Etter en siste natt i seilbåten, var det på tide å takke for turen og vende snuten hjemover til hverdagen i moderlandet.

PS: Dette var før smaking av mengder med portvin!

      Porto - en veldig flott by!                                    #Porto #FridayNight #Stæmning

Tusen takk til resten av Østroa Gangsters for nok en herlig tur, og ikke minst tusen takk til Tobias som var med på å gjøre dette mulig!

Takk for meg!

Vegard Solbakken Mellum.

Tobias skriver.. English below.

Vi har jo hele tiden tulla med at «det går sikkert like fort å jogge til neste havn som å kjøre båt», så på onsdag fant jeg ut at dette skulle jeg prøve ut på neste etappe som gikk fra Nazarè til Peniche. Sigurd målte seg fram til at det var 24 nautiske mil å kjøre båten dit, og jeg fant ut at det var ca 48 kilometer på land. Allerede her fant jeg vel ut at det ikke kom til å gå ann å komme fram til Peniche før båten, da den med en gjennomsnittsfart på 5 knop ville bruke under 5 timer, og 10 km/t på land over 5 mil kan jo virke litt uoverkommelig, men jeg skulle nå prøve.


Siden Viljar på folkehøyskolen arrangerte løp opp på Nuken og Stedjeåsen i Sogndal i fjor høst kan man telle antall joggeturer jeg har hatt på ei hånd. Og siden jeg hadde 3 måneder med hvilepuls pga ulykka i mellomtiden var jo ikke oppladinga til mitt livs lengste løpt kanskje ikke helt optimal. Det lengste jag hadde løpt før var ett løp på 25 km, tre løp på 21 km og de andre har sjeldent passert  11km. For 5 dager siden løp jeg faktisk en tur på 15-16 km, og da var jeg pinne stiv i 2 dager etterpå.

Men uansett, torsdag 21.10.2016 fylte jeg camelback?n med vann, kjøpte 5 små  sjokolader og jogga vekk fra havna samtidig som båten satte av gårde.

Etter en time tok jeg første sjokloladepause, jeg hadde da jogga over ett lite fjell på kanskje 100 høydemeter så var greit fornøyd med at jeg hadde kommet meg over 9 km, men bestemte meg for å sette opp farta litt. Etter to timer hadde jeg kommet 19,6 km og var strålende fornøyd og kroppen kjentes fortsatt bra. Etter 3 timer hadde jeg kommet  godt over 28 km, men kjente nå at jeg kom til å få trøbbel under venstre fotblad. Begynte også å bli litt sliten så fant ut at jeg skulle sette ned tempoet litt. Nå gikk veier over i stier, og der hvor det var litt bratt opp eller ned så det ut som om det hadde vært en kjempeflom så stien var helt ødelagt over lange strekker.

Det ble derfor en del gåing og etter 4 timer hadde jeg ikke kommet lengre enn 35 km. Jeg bestemte meg da for at jeg ikke gadd å løpe helt fram, men skulle prøve å fullføre et maraton. Stiene ble litt bedre igjen og det var mulig å jogge. Var ganske sliten nå så det fikk holde med en fart på mellom 7 og 8 km/t. Jeg fulgte jo google maps sin rute for å gå, men skulle ha valgt alternativet de har for sykling.  Nå måtte jeg over tre 3 meter høye gjerder med piggtrå på toppen. Heldigvis fant jeg plasser hvor gjerde hadde bikka litt på seg så jeg slapp å klatra rett opp. Når jeg hadde kommet meg litt over 39 km kom jeg til en sti hvor jeg hadde håpa jeg hadde gått for sykkelalternativet. Det var bare løs sand, og det varte helt til 42 km var nådd. Der var eneste alternativ å gå fort og småjogge litt der hvor geiter og sauer hadde fått tråkka stien litt fastere. Men jeg kom til 42 km på 5 timer 9 minutter og 54 sekunder. Det ble ett gjennomsnitt på 8,1 km/t og jeg må si jeg er ganske godt fornøyd med resultatet etter all treningen som var gjort i forkant? og dessuten så kan jeg nå si jeg har løpt et maraton.

Når jeg hadde løpt disse 42 km var jeg ganske kjørt. Valget sto da mellom å karre seg fram de siste 8 km til Peniche uten å ta for lang pause og bli stiv, eller å finne seg ett behagelig sted å ligge i sanda og sende melding til Sigurd og be han og Øyvind , som hadde kommet fram til havna for litt over en halvtime siden, om å komme med mat og drikke og hente meg. Jeg gikk for alternativ nr 2 og fikk eplejuice og rundstykke med sjokoladepålegg når de fant meg i utkanten av et jorde J

Fikk også låne sykkelen til Sigurd mens han brukte longboard på vei inn til Peniche. Når vi kom fram til båten fikk jeg av meg skoene og fant da, som ventet, en stor vannblemme under venstre fotblad. Det er nok den største vannblemma jeg har hatt der den sitter og kan sikkert dekke 2 stk 20 kroninger. Har laga meg en smultering av teip og satt på litt bandasje så den ikke skal sprekke. Har nemlig hørt at den ikke bør sprekkes, og det er nok lurt da det sikkert blitt mye vannskader i båten hvis den sprekker.

Takk for i dag

Since we descoverd that sailing was superslow we have been joiking about that it would probably be faster to run from a to be, than to sail. So on Wednesday i decided tath we had to test it out. I was going to run from Nazarè to Peniche (ca 48km) and Sigurd and Øyvind were taking the boat. (ca 24 nm). Already here I found out that the boat would probably win with its average speed of more than 5,5 knots. I would have to run at 10km/h average for more way to long, but I had to try.

Since Viljar at the Folkehøyskole arranged a race first up to Nuken, and then up to Stedjeåsen in Sogndal last autumn, I could count how many times I had been out for a run after that one one hand.  And since I had 3 month of total chilling after the accident, the preparations for my longest run ever was not the best. The longest I had ran before yesterday was 25 km one time, 22 km three times and the rest never got longer than 11 km. Acutely 5 days ago I ran 15-16 km, but then my legs were super sore for 2 days..

Nevertheless, on the 21 of October 2016 I filled up my camelback, bought 5 small chocolates and ran away from the docks at the same time as Sigurd and Øyvind were leaving with the boat.

After one hour I had my first eat chocolate brake. I had crossed over a small mountain and was happy that I had put more than 9 km behind me, but I decided to speed up a bit. After two hours and 19,6 km I was very happy and still felt fine. After three hours   and more than 28 km I started to realize that I would have a problem under my left foot. I was also starting to get tired, so I decided to slow down a bit. Now the roads turned in to trails and where there was a hill up or down it seemed to have been a lot of water. The trails were completely destroyed and I had to walk quite a lot. So after 4 hours I only had got myself to 35 km. Now I decided that I wasn?t going to run all the way, but try to complete a Marathon. The trails got a little better, and I was feeling pretty tired, still managed to keep the speed between 7 and 8 km/h for a while. I followed google maps who had made out a path for walking. I Should have chosen bicycling. I had to cross three 3 meter high fences, but found some spots where they were tilted so I didn?t have to climb straight up. When I passed 39 km I came to a trail where I wished I had chosen the bicycle rout. It was nothing but loose sand and I was still a bit tired, so I had to walk. Some places goats and sheep had crossed the trail making it a litter harder so it was possible to run slowly. After 5 hours, 9 minutes and 54 seconds I reached 42 km. The marathon was complete. The average was 8,1 km/h and i must say I pretty satisfied with the result, thinking about all the training an preparations I have done? and I can say that I have done a Marathon.

Now I had two options, I could take a short rest and continue the last 8 km to Peniche before my mussels got to stiff(can you say that in English?) or I could find a nice place to rest and send a message to Sigurd that he and Øyvind, who had arrived at the docs about 30 minutes ago, had to bring food and something to drink and pick me up. I went for option number two and got bread with chocolate and apple juice when they found me outside of a fieldJ  I also got to use Sigurds bike back to the docks, while he was longboarding. When we got to the boat and I could take my shoes of, I discovered that I had a blister witch was quite big. 6x3 cm or so. I have no made a donut out of tape and covered it all with some bandages. Heard that it is best if it can stay without being punctured, and it is probably best so we don?t get any water damage inside the bout.

Good bye  

Tobias skriver? English below

Det har seg sånn at jeg hadde fått noen sprekker i glasset bak på mobilen uten å merke det, trossalt ikke så lett å se de når en ikke leter etter de. En dag her var vi ute og så på et fyrtårn utenfor Camariñas, det er vel en uke siden nå. Like ved var det noe voldsomt med såkalt «supefisk»* der hvor utløpe fra, da det ble bygget i 2004, verdens største oppdrettsanlegg på land rant ut. Når jeg var nede å så på de tenkte jeg jeg kunne ta et bilde av et skjell som lå i en pytt. Det skulle jo ikke være noe problem å ta bilde under vann siden mobilen min var vanntett, men på grunn av disse sprekkene jeg ikke hadde oppdaget smøg det seg litt vann inn i telefonen. Dette var ikke bra, den nektet med en gang å reagere når jeg så kjærlig jeg kunne berørte den. Prøvde så å legge den i ris når vi kom tilbake til båten, og duggen som en kunne se forvant, men den vil dessverre hverken skru seg på eller lade. Og bilde av skjellet har ikke klart å lagre seg på minnekortet før den frøs til is, men jeg så det i noen sekunder og det var fint.

Jeg har derfor ikke vært noe særlig aktiv på sosiale medier i det siste, og heller ikke svart hvis noen skulle ha prøvd å sende melding eller ringe. Det verste er nok allikevel at streaken min på Duolingo (en spansk språk app) nå er brutt, og jeg får heller ikke pugga gloser. Nå er vi i en by som heter Bayona og jeg tenkte derfor å anskaffe ny telefon. Jeg ruslet rundt fra klokken 13 i dag og lette etter steder en kunne kjøpe telefoner. Like etter kl 14 fant jeg to steder, men siden det var siesta var de stengt til halv 5. Jeg bestemte meg derfor for å kjøpe en is og rusle rundt til det åpna. Siden jeg ikke har noen telefon så har jeg heller ingen klokke. Heldigvis viser apotekskiltet her i Bayona både temperatur og klokkeslett, så når den viste 16:37 gikk jeg fornøyd mot butikkene. Men til min forskrekkelse var de fortsatt stengt! Jeg tenkte da at de sikkert ikke hadde stilt den etter at det ble vintertid, så jeg gikk mot en restaurant som het Estrella Bayona for å se om de hadde noe bra tapas på menyen mens jeg venta. På vei dit gikk jeg forbi enda en butikk hvor de solgte mobiler, men den og alle butikkene rundt var fortsatt stengt så jeg ble ganske sikker på at klokka på apoteket viste feil. Når jeg kom fra til restauranten og skulle spørre om de hadde tapas sa de at kjøkkenet var stengt til klokken 20. Når jeg da prøvde å spørre hvor mye klokka var, viste han meg vegguret og på det sto det at klokken var over 17. Jeg skjønte da ingenting av hvorfor de andre butikkene var stengt og gikk tilbake mot båten. Kjøpte en is på veien og spurte samtidig hun som sto i disken hvorfor butikkene var stengt, men det visste hun ikke. Når jeg kom tilbake til brygga hadde det akkurat kommet en ny båt med en amerikaner og en franskmann. De spurte om havnekontoret var oppe i dag, og jeg svarte at ja selvfølgelig er det det. Hvorfor skulle det ikke være det? Han sa da at de hadde blitt fortalt at det var helligdag i Spania i dag så alt skulle være stengt? Så jeg får vel gå tilbake å se om mobilbutikkene er åpne i morgen. Kanskje jeg ringer deg fra min nye mobil?  

Skulle egentlig lagt ut dette i går, men siden jeg ikke har noe mobil med internett og Sigurd var og surfa så får det bli nå isteden. Skal straks rusle bort til mobilbutikken så blir spennende å se hva de har. For øvrig sjukt støl i lyskene etter første løpetur siden Danmark i går kveld.

*Supefisk er fisker som vi ser veldig mye av I havner, de ligger I overfalten og super I seg mat. Disse fiskene er umulige å fiske da de aldri i verden ville forsøke å fange noe som minnet om levende agn, og har blitt fortalt at det ikke er noe særlig å spise de heller.

The glass on the back of my phone decided to get some cracks without telling me, and they are not so easy to see when you?re not looking for them. About a week ago we went to visit a lighthouse outside of Camariñas. Nearby there were lots of so called ?sweapfish?* where the wastewater from, when it was built in 2004, the world?s largest fishfarm on land had its outlet. When I was down looking at them I saw a shell I a small pound and decided to try taking a picture of it. Should not have been a problem since my phone was waterproof, but with the new cracks some water went inside. This was not god, it immediately refused to answer when I tried to touch it with as much love as possible.  I tried to put it in rice when we got back to the boat, and after a while it looked like it had dried. But sadly it still refuses to charge or to turn itself on. And the picture of the shell was not stored at the sd card fast enough, but I saw it for a few seconds and it was very nice.

So lately I have not been very active on social medias and not replied or answered if anyone has tried to text or call me, but the worst is that my strike in Duolingo(a spanish language app)has been broken and practicing on Spanish gets harder. We are now in a city called Bayona and I tried to buy a new phone.  I walked around from 1pm and looked for stores that had cellphones. Shortly after 2pm I found two stores, but since it was siesta they were both closed. I walked around waiting for them to open, but since I don?t have a phone I don?t have anything to tell me the time. Luckily the pharmacy here in Bayona has a sign that shows both temperatures and the timer, so when it said 4:37pm I walked back to the stores. But they were still closed! My first thought was that they hadn?t changed the clock on the sign for wintertime so I towards a restaurant called Estrella Bayona to see if they had any tapas. On the way there I found another cellphone shop, but that store and many others around it was still closed, so now I was pretty sure the clock on the sign was wrong. When I came to the restaurant they said the kitchen opened at 8pm, and when I asked what time it was now he showed me a clock on the wall that said quarter past 5. Now I really couldn?t understand why all the stores were closed. On the way back to the boat I bought an ice-cream and asked the woman why all the stores were closed, she didn?t know. When I came back to the docks a new sailboat had just arrived with a French and an American guy. They asked if the harbor office was open and I answered yes of course, why should it not be? And he said that they had been told that today was a holyday in Spain and everything was supposed to be closed.  I guess I?ll go back to the stores tomorrow, and maybe I?ll call you from my new phone?

This was meant to be put out yesterday, bur since I had no internet and Sigurd was out surfing I?ll put it out today instead. Btw, my legs are sore today after the first run since Denmark last night. On my way out to look for new phone now =)

Sigurd skriver mens Tobias sover.

English further down.

Heisann heisann! 

Fyttegørdæven som tiden flyr! Ti dager siden sist innlegg, men føles som tre. Siden vi ble møtt av noen av gutta på Stroller, Emilie og Elise (fjerne farvann) på brygga da vi hadde krysset Biscaya, så ble det en sen kveld. Dagen etter ble det derfor ganske rolig, med klesvask, dusj (ikke skjedd siden England), chill og bloggskriving. Tobias og jeg gikk og en tur til den andre marinaen og traff til vår store overraskelse flere svensker og nordmenn!

Vi var så heldige å bli bedt på pizza ala Elise på båten til Fjerne farvann, så nok en hyggelig aften ble tilbrakt med dem, før de seilte videre sørover samme natt. Tusen takk for laget jenter, dere er kule og har uten tvil mer guts enn Landkrabbene når det gjelder sjølivet! God tur rundt vår lille klode! Vi sees om noen år, hvis ikke før...

Det var blitt lørdag og alle båtene fra den store Biscayakonvoien var kommet i havn. Svenskene kom selvfølgelig sist, 30 timer etter oss. Landkrabbene sendte ut fliers og ba inn til boat party på båten vår. I nitiden hadde vi folk fra halve Europa om bord! Det ble et heidundranes lag, som endte ut i at vi gikk ut på byen i tre/firetiden. Klubbene stengte aldri, så vi var ikke i seng før etter seks en gang. For en gjeng!

Dagen etter gjorde Tobias sine bragder med pusting, mens jeg måtte ut og bevege meg. Litt jogging, turning og lek i en av de mange fine lekeparkene er alltid godt for Cottis! Mens jeg ble med Gustav og Linn for å dykke en times tid i det endelig klare atlanterhavsvannet, så gikk Tobias seg en tur. Da Tobias kom hjem til kvelden var han veldig gira. Han hadde nemlig gjort pusteøvelser mens han hadde gått. Det hadde gått bedre og bedre, for det var ikke slik at han følte at han måtte puste, men kroppen ble bare veldig rar og nummen i tillegg litt svimmel. Genialt mente Tobias..

Dagen etter sendte Landkrabbene ut nye fliers og ba med alle på stranda for lek, chill, bading og skravling. Det var der Gustav (fridykkingsinstryktør) forklarte at det ikke var særlig lurt å fortsette å holde pusten slik Tobias hadde gjort. Det som skjedde når han var i aktivitet mens han holdt pusten lenge var nemlig at kroppen ikke skjønte at den trengte å puste og det som ofte skjer i slike tilfeller er at man svimer av... Jeg syns jo det ville vært litt artig om Tobias hadde svimt av mens han var ute og gikk, men når jeg tenkte meg om, så er jeg vel helt sikker på at jeg ikke vil at han skal gjøre noe mer tull med hodet sitt!

Enda en dag med rolig studie av Keiko (Tobias) og rastløshet fra meg (mulig vi var en gjeng som tok en del øl og spilte dart kvelden før). Heldigvis var jeg ikke alene om å være overgira, Kristy på båten Tuuli ble med på litt turning. Det viste seg jo at hun hadde peiling og kunne lære meg noen nye kule triks! Tobben ble også med etterhvert og slakklinen fikk også ben gått på. 

Etter en litt lang natt med mer øl og dart på nabobaren til den fra kvelden før, kom Landkrabbene seg opp og fant sine to nye seilerlærlinger da de gikk ut av toget i A Coruna. Det var kos og klem i det vi tok i mot det nylig forlovede paret Solvei og Øyvind! Vi hadde en herlig dag i A Coruna, selv om solen ikke stekte like mye som dagene før. Det ble likevel en fin sykkel-/longboardtur langs hele strandpromenaden, spansk skinkesandwich og lokal øl. På kvelden gikk hele konvoien ut og spiste tapas. 

Solvei og Øyvind var gira på å seile og det passet perfekt da vi også var gira på å ta oss videre. Vinden var dårligere enn spådd og bølgene like så. Det ble fort konstatert at både Solvei og Øyvind led av den beryktede sjøsyken, og det ble ikke artigere av at Tobias jobbet i flere timer for å unngå å få det opp i halsen.

Heldigvis hadde vi nok en gang storflott besøk av delfiner som våre gjester satte stor pris på. Vinden kom heldigvis etterhvert og vi hadde flott driv inn siste biten til Camarinas. 

Øyvind holdt et solid tak i seieren hele veien. Selv om Solvei prøvde å utligne, endte stillingen 4-1 til Øyvind i antall runder oppkast...

Det var veldig kult at plutselig alle de andre båtene også til slutt hadde bestemt seg for å seile til Camarinas.

Det var litt som en regatta og enda kulere var det da seks båter ankret opp utenfor samme strand, rodde inne, bålet, grilla og koste oss gløgg i hjel! 

Dagen etter var det den ene Tyske båten (Mila) som ba inn til beach party. Etter en herlig dag med utforskning av landsbyen, klippene, fyret, is og bading, tok alle lettbåtene til ei ny strand og gjentok gårsdagens suksess! 

Litt anger var det nok hos oss, da vi hadde bestemt oss for å reise klokka 04.00 videre dagen etter. Alarmen ringte og Tobias stod opp. Jeg våknet ikke en gang før han stakk hodet inn og sa han hadde hevet anker og seilte ut alene. Jeg sovnet ganske fort igjen og våknet ikke før neste destinasjon var nådd i nitiden. Siden vi startet så tidlig, rakk vi en stopp i Fisterra og gikk ut på "verdens ende". Det ble regnet som det vestligste punktet i den gamle verden, før Amerika ble kartlagt.

Jeg trodde en liten stund at Tobias skulle ta med seg ei søt jente fra Ungarn som hadde gått pilgrimsleden (Camina la Santiego) gjennom hele spania (900 km), men han ba henne ikke med gitt. Noen timer senere kastet vi loss igjen, snirklet oss ut mellom båtene og satte kursen for Vigo. 

En stund var vinden mindre enn ventet, men tok seg etterhvert godt opp og vi seilte stort sett hele veien.

Øyvind var styrmann og Solvei hånterte tauverk mens jeg var på dekk når diverse skulle rigges. Ingen sak med besøk da de seiler så Landkrabbene kunne sove ut litt. Med vind kommer og bølger har vi lært, så da det etterhvert ble ganske mye av begge deler, klarte jeg å legge båten litt for mye over til styrbord, så vinden slo forseilet bakover og bøyde dermed spribommen totalt. Dermed var det brått slutt på å seile det vi kaller butterfly.... 

Null problem det! Nærmere midnatt, fikk vi endelig fortøyd i Vigo, tett på Portugal. 

I dag har vi tatt farvell med Solvei og Øyvind. De tok toget til Porto, skal så til Lisboa og Nattog til Madrid før de tar luftveien helt hjem til kalde Norge. Det har vært knallartig å ha de begge på besøk og de er hjertelig velkomne igjen! Forhåpentligvis er det bedre klatrefasiliteter da ;) 

Om noen timer henter vi det nye crewet på busstasjoen. Med mindre de klarer å rote det til, vil vi i kveld ta med Vegard, Sindre og Øyvind ut til øya illas cies, ankre opp der og treffe igjen noen av det båtene vi har hengt med de siste ukene.

English:

Hey hey! 

Holy moly, time flies by fast! Ten days since last post, feels like three. When we arrived A Coruna, a few of the boys at Stroller, and Emilie and Elise from fjerne farvann met us at the marina. It turned out to be another late night, ahving nice conversations. The next day was therefor quiet calm. Did laundry, had a shower (Hadn't happen since England), blogg and chill. Tobais and I walked over to the othor marine in the afternooen and to pur surprice, met a bunch of sweeds and Norwegians! 

The pretty girls at Fjerne farvann invited us to pizza ala Elise that night on their boat. The Pizza was amazing and so were they! Another nice evening with them was spendt before they set sail that night for Porto. Good luck to bought of you around the globe! See you in three years or maybe way earlier ;)

On Saturday morning had even the sweeds made it across the bay, only 30 hours after Landkrabbene! We gave all the boats an invite to boat party at our boat that night. At nine pm had we filled the boat with people from all around Europe, even America! We had a great party and it lasted til the next morning! What a great gang!

Tobias did what he's best at the next morning, breathing. I really had to move, like normal, my body was cribling. Rolling around the promenade on longboard, went for a run and some acrobatics in one of the many playgrounds. While I joined Gustav og Linn (Sweeds) freediving, Tobias went for a walk. When we met later, he was so stoked about his breathing while walking! He managed to hold his breath for longer and longer while he was walking. After a while, he didn't even felt the need for breathing, He just felt numb in his body and dizzy. "Isn't this awesome" he said!

Landkrabbene invited everyone to the beach for some action there the day after. It was there that Gustav (professional free diver) explained that holding your breath many times while walking, like Keiko did, wasn't very safe. What happened in his body, was that because of the hyperventilation, his body stopped feeling that he had to breath, and worst case, you will pass out. I thought it sounded a bit fun at first, but then i relized that i didn't want tobias to have any more trouble with his head.

Another day of studiyng for Tobias, but i stiil needed to move my body..(mybe there was consumed some beers at a pub the night before again...) Luckily, I wasn't alone, being restless. Kristy at the boat , joined me doiung some acrobatics. It turned out to be a teaching lesson for me, because she have been doing it since she was a kid. Good for me, I got to learn some new trics, and being fascinated by looking at someone that's good at it. Tobias Joined in the evening, and we even got to do some slacklining.

After another long night with beer and dart, landkrabbene made it to the trainstation and found the new drew there, recently engaged Solvei and Øyvind! Even though the sun didn't really got through the clouds, it was a nice and warm day. We biked and rolled all around the promenade before we joined the rest of the fleet (16 people) for one last meal in a Coruna, tapas.

Solvei and Øyvind wanted to sail and so did we. It was less then we thought, but the wawes was bigger and more choppy. Pretty soon we got confirmed that Solvei and Øyvind was got seasick. It wasn't any better when even Tobias felt it pretty bad too. Luckily did the dolphins arrived and our visitors really appriciated them for an hour. After a while, the wind finally picked up and we sailed in good speed the last hours in to Camarinas. Even though olvei tried to catch up, Øyvind really won the 4-1 when it comes to vomitting. It also great that all of our friend boats also decided to go to Camarinas. Almost like a regatta. Even more awesome when all of us anchorde uoutside of the same beach, took our dingies to the sand and had a nice night with bonfire, food, beer and solving world problems. 

The next day did Mila (one of the German boats) invited us to another bech in the evening. After a great day of exploring the light house, town, icecream and swimming, did all of us took our dingies and made this night even better then the one before.

I felt some regret the next morning/night since we had decided to leave at four am the same night... The alarm beeped and Tobias woke up. I didn't even woke up berfore he said he had prepared the boat, hauled anchor and started sailing out by him self. I felt a sleep again and didn't woke up before we arrived the next destination at nine am. There we walked over to the "worlds end". It was recognized as the most westly point until the Europeans traveled across the atlantic. I thopught for a short while that Tobias would ask a cute girl to join us in the boat. She had walked one of the pilgrimage across Spain (900 km). For some reason, he didn'd asked her to stay?!? After a few hour of exploring, we got out again and sailed towards Vigo. 

Again the wind was less then expected, but after an hour or two it really picked up so we could sail all the way to Vigo. Øyvind was stearing and Solvei handeled the ropes. Great having visitors that takes controll of the vessel, so landkrabben could get some rest. we have learned that if you get wind, you also get waves. When we after a while got quiet a lot of bough, I lost a bit control for a second. Just enough to get wind from front of the genoa and it totally bendt the genoa beam. The end of sailing "butterfly" 

No problemo for the landkrabbene, so after a few hours could we get some rest in vigo, close to the border of Portugal. We took farewell to Solvei and Øyvind. It's been a thrill, having them on the boat and they are very welcome back. Hopefully we can give them some better climbing the next time ;)

In a few hours, we're going to pick up the next crewmembers at the bus station. Unless they manage to mess up something, we're taking them out to the islan called Illa Cies. Anchor up there, and see some of our boat friends. 

Sigurd skriver:

English further down.

Etter å kost oss i brest ei uke, der jeg har lest to bøker (aldri lest en hel dag i strekk før), Tobias har tatt til seg kallenavnet Keiko (holder pusten i snaue seks minutter), vi har fått klatra tre dager, fikset ny propanløsning og blitt kjent med flere langturseilere. Det viser seg naturlig nok at brest er et knutepunkt, der folk venter på vær til å krysse Biscaya. 
Vi var blant dem og på Tirsdag visste vi om hvertfall 6 båter som skulle krysse i tillegg til oss. Med en estimert tid på 69 timer så satte vi kursen sørover tirsdag 08.30. Vi begynte som ei gruppe, men etter kort tid var vi alle spredt. Dagen gikk uten mye action. Vi fikk bare seilt fire og en halv time, og innså fort at det ville bli mye motor.
Jeg duppet av det meste dagen, mens Keioko var kaptein. Det har stadig vært delfiner innom, men etter at det mørknet, så kokte det og delfinene jaktet på småfisk og "slo på lyset" i morildene i overflaten rundt båten.

Keiko prøvde å sove på kvelden, men tok over da jeg begynte å bli trøtt i ellevetiden. Keiko styrte helt til femtiden om morgenen.
Da jeg tok over var det vindstille og kun dønninger. Det var heldigvis til tider klart nok til å styre etter stjernene (kompasshuset er såpass slitt at vi ikke ser gjennom glasset om natten, selv med det innebygde lyset).Sola stod opp i åttetiden og varmet så snart den fikk litt høyde.

Jeg slengte ut et snøre og prøvde fiskelykken. Et par timer senere hadde ei måke fått ferten av agnet mitt, men jeg lot snøret være da den fløy litt vekk. Det burde jeg ikke gjort.
Mens jeg ikke fulgte med, så hadde jammen måka flydd tilbake og snappet kroken! Jeg fikk omsider håvet fuglen i båten og håpet å slippe den fri. Den var stein død.

På veien inn var den mye under vann og jeg tror den knakk nakken før den eventuelt hadde druknet (så kort prosess). 
Jeg ser ikke på måke som en delikatesse, men med min holdning (ta vare på det du fanger og kast ikke mat) så kunne jeg ikke kaste fuglen (mat) på havet. Jeg ribbet brystet og tok ut brystfileten før den gikk over bord. 

En deilig dag på havet i baris gikk og ble enda bedre da vi til Keiko sin overraskelse fortært en førsteklasses brystfillet av sjøfuglene til forret og kyllinggryte til hovedrett.

Jeg trodde vi så en hai, men det viste seg å være en tv 📺 tenkt noe så dumt å reise midt utpå biscaya for å kaste TVen sin? Dagen er så vi faktisk en hai!

Jeg leste ei hel bok denne dagen "berserk gjennom Nordvestpassasjen" og da jeg prøvde fiskelykken til kvelden, så dro jeg jammen opp min første tunfisk!
Keiko hadde snudd døgnet og heldig for meg så styrte han hele natten igjen! Da jeg tok over i åttetiden så fylte jeg de siste 42 L diesel vi hadde. Vi hadde hele tiden økt snittfarten og lå foran skjema, så drivstoffet skulle holde med noen timers margin helt frem.

Torsdagen gikk knirkefritt. Ingen fisk eller måker, men jeg måtte lure inn kroken to ganger for å unngå dem. Det ble etterhvert veldig bra vær og hele ettermiddagen var jeg kun iført boxershorts. Jeg skulle jo helst vært naken, men av hensyn til hverandre og båten lot jeg være. Jeg tenkte at jeg er såpass møkkete at jeg ikke trengte å spre det utover i båten. Til info, så kan det tenkes at vi ikke har dusjet siden Jersey, England..... 
Land hadde vært observert allerede 50 NM fra a coruña, og da vi kom "i dekning" snakket vi med "fjerne farvann" (to skjønne kvinnelige langturseilere) og fikk instruks om hvor vi kunne legge båten.

Turen har gått over all forventning, tatt i betraktning at vi er to småbrukersønner fra indre Østlandet,  nærmere bestemt Østroa i Løten. Vi var redde for et søvn ville bli et problem,  men det gikk og over all forventning. Det var aldri noen fare for å sovne under vakt, men når vi først fikk fri, så kan du si vi sluknet tvert! 

English verson, written and translated by Sigurd:

After having a nice week in brest, were I red two books (never red for an entire day before), I have given Tobias the nickname Keiko (not because he is fat, but since he can hold his breath for almost six minutes) we have been rock-climbing for thre days, fixed a new propane system and finally got to known to some new people. We havn't seen many ocean sailors until brest, but it's for sure there a lot meets while they are waiting for good weather over the bay og Biscaya. 

WHen we left brest thuesday 08.30, did we knew about at least six other boats that also were crossing. we had an estimatet time of 69 hours...... we started out like a group, but after a short while, we were all spread out. we only got to sail four hours and as the day went past, without much action, we reliced that we had to use the engine a lot.

a was taking a whole lot of powernaps during the day while Keiko was kaptein. We had a lot of visits from dolphins, but once it got dark, it got awesome! The dolphins sterted chasing some small fish or so in the surface and was also lighting the plankton, so you got a lot of rad colors. Keiko tried to get some sleep in the evening, but when I got tired, he took the rother again through the night to 5 am.

There wind had died toatlly when I and there was only quiet big swell left. there was not muvh clouds, so I could for the most steer by "aiming for the stars". it's probably normal to use the compass, but the glass around is to unclewar, so even with the original backlight, it's not possible to see your heading. The sun was rising at 8 am and started to warm as soon as it climbed the sky.

I tried some fishing with my new lure for tuna. Unfortunately there was a seagull that spotted it first. Before I managed to pull in the lure, the bird had cought it's prey. I hauled in the bird as fast as possible and got it on board. it was dead as the the killer whale Keiko... In the birds favor, I'm sure it died very quick. He probably broke his neck on his way in under water... I don't look at seagull as the best meat you can get, but with my attitude (take care of your catch and don't waste food) I couldn't dump the bird (food) over board. Instead, I took the feathers of it's chest and cut out the "chest filet" before the seagull got a wet grave. 

A great and warm day on the ocean bear chestet got even bether when the seagull actually turned out to be a deilicious apperticer befre a tasty supper of chicken, rice and some more good stuff!

At one point, I thought I saw a shark and pointed the vessel over ther. It turned out to be a TV. What kind of people sail 150 nm to get rid of theyr TV? The day after, we actually saw a shark like twenty meters in front of the boat!!!!!!

O red a book this day "berserk through the north west passage" and when I tried my luck in fishing again, I did got my first ever tuna!

Keiko had got used to stay awake at night and to mine advantage, did he sailed from midnight to eight the next morning! I filled up the dieseltank with the last 42 L we had left. our average speed had encreased the whole trip and we were ahead schedule, so we should make it to A Coruna with a few hours of diesel left.

Thursday went past without problems. No fish, and no more seagulls, exept that I had to be a bit creative two times to avoid them. As the sun got higher and the day turned in to afternoon, it was to warm to wear clothes. Unfortunatly, I didn't felt like being naked at that time. That was because even I felt pretty dirty and didn't wanted to spread my swet around the boat. We had not had a shower since Jersey, England,        two weeks or so....

We spotted Spain already 50 nm from shore. When we got service, we chatted with another Norwegian sailboat ("fjerne farvan" two good looking girls, sailing around the world). They guided us in to the right marina and wlcomed us greatly. We also met Stroller again and hang out with bought of them long after midnight before we passed out in the new country of Spain.

The trip across the bay of Biscay was going way better then ecpected. Especially if u got in mind that we are two farmer sons from the inland of Norway, more exactly from Østroa in Løten! We were afraid that getting enough sleep would be a problem, that was no problem at all. I bit brave of me to say that we didn't got tired. ones we got tired, we passed out for sure.

Tobias escribe

Translatet by Sigurd below the Norwegian text.

Vi kom oss vekk fra Jersey i en vill fart. I flere sekunder var vi over 10 knop og i flere timer holdt vi 8-9 knop. Tidevannstrømmer er en fin ting når du har de med deg =) Etter å ha vært på vannet i ei god stund skulle vi passere to små øyer, de ble større og større ganske fort, men med en gang vi kom opp på siden av dem så ble de bare stående. Det skulle vise seg at vi skulle bruke 3 timer på å passere disse øyene, med en gjennomsnittsfart på 1,7 knop. Tidevannstrømmer er kipt når du har de mot deg.

Når vi våkna dagen etter i Roscoff så vi fort at vi måtte bli der en dag for å ha noe som helst mulighet til å bruke seil mot brest. Jeg benytta da muligheten til å se meg om etter et supermarked, for mat det må også tøffe karer som oss ha iblant. Jeg gikk rundt i sentrum en times tid uten å finne annet enn cafeer da jeg dro opp google maps for å å litt fart på sakene. Fant da fort et supermarked litt utenfor byen, men der var det siesta mellom kl 12 og halv 3. Klokka var bare halv 2, så jeg fant neste supermarked på google maps. Det her Wine supermarked og inneholdt også bare vin, så jeg måtte tilbake til det første og vente til det åpna. Kunne jo benytta tia til å gjøre pusteøvelser eller lese spansk, men mobilen var tom for strøm så det ble en liten tur i mellomtia. Kan forøvrig holde pusten i 5 minutter og 45 sekunder nå, blir spennende å se hvor langt en kan dra det :)

Når jeg omsider fikk kjøpt det jeg skulle begynte jeg på den ikke så alt for lange turen tilbake mot havna. Heldigvis så jeg noe som kunne være en en snarvei. Siden det når var fjære og vannstanden var 10 meter lavere enn ved flo så det ut som hele brygga lå på land. Snarveien gikk ned på stranda og over der det var hav litt tidligere. Det var fint og lett å gå, men slippersene måtte i handleposene siden de sugde seg fast og det ble som en liten fontene med sand og vann over meg når de slapp taket. Når jeg kom fram til brygga var det selvsagt en vollgrav på 2 meter som ikke var mulig å passere så jeg rusla videre mot kaia ute på sanda. Men så bestemte sanda seg for å bli til mudder, og ikke bare litt. Helt opp til knærne gikk det, og noen steder stoppa det ikke der heller. jeg fant ta veien mot fjæresteinene og gikk der isteden, men noen steinpartier var også dekket av mudder. Stein med mudder pluss fot med mudder er faktisk lik veldig dårlig friksjon og superglatte forhold. Med en pose i hver hånd og steiner som var dekket med mudder og skarpe skjell kjempet jeg meg framover og støttet med på bæreposene når balansen ikke holdt mål. Når jeg endelig var framme ved båten kom jeg på at jeg hadde kjøpt 12 stk egg, men alle var til min store begeistring hele, og dette tar jeg som et tegn på at denna turen må gå bra :)

Det er faktisk andre gang jeg skriver dette, for vi har fønni ut at vi skal legge ut innleggene på engelsk også. Sigurd trenger jo litt engleskferdigheter, så han fikk i oppgave å oversette første innlegg. Det likte han såpass dårlig at han slettet alt jeg hadde skrevet. Han står nå i oppvasken og tenker over hva han har gjort.

Vi timet tidevannet ganske bra når vi skulle forlate Roscoff og seilte ut i greit tempo. Og jammen fikk vi ikke besøk av delfiner på veien også! I 20 minutter lekte de seg rundt baugen og det så faktisk ut som om de koste seg like mye som oss. Sigurd klarte faktisk å ta i de to ganger, mens jeg ble bare bløt i forsøkene:) Eller gikk turen til Brest veldig bra og vi kom fram og så en norsk seilskute som lå i havna.

Det var en gjeng gutter som skulle til Brasil! Det var en veldig trivelig gjeng som er litt tøffere med tanke på vær og vind enn oss, så de dro over Biscaya her om dagen og vi venter enda :) Vi ønsker S/Y Stroller lykke til over biscaya og videre mot Brasil, og kanskje vi sees igjen :)

Vi har gjort noen kule ting i Brest, men det får bli ett annet innlegg.

forresten Britt Anna, kan du si ifra til Christiane at det er nytt innlegg ute på bloggen?

Written by Tobias, translated by Sigurd

We got away from Jersey in an insane speed. We sailed in more then 10 knots in several seconds! We also held eight to nine knots for a few hours. Tidal current is really great when it's in your favor. After being on the open ocean for a while, we could finally see some islands close to the shore. They got bigger and bigger as we got closer, but then it slowly stopped. We spendt three hours to get passed those small islands with an average speed of 1,7 knots! Tidal current really sucks when it's not in your favor...

We woke up in Roscof the day after. We reliced that we had to stay there another day if we should have any chance to do some sailing on the next stage. I spendt the day looking for a supermarket. Even tough men like us need some food.

I walked over to the city center and wondered around there for an hour before i tried google maps to speed up the search for some food. Internet knows everything and told me that there was a big supermarket a bit of a walk outside of town. When I got there at 1.30 I found out that it was closed betwen noon and 3 pm. I tried google again and walked over to another supermarket. It only sold wine... That made sence, since it was actually called a wine supermarket. Therefor I had to walk back to the other Supermarket again and wait.

Killing time is no problem for me! One of my secret weapons for that is to do my daily breathing training that I have an app for. Since my phone died, i went for another walk while I was waiting for the Supermarket to open again.
Oh and by the way! I can now hold my breath for 5 minutes and 45 seconds! I wonder how long I can hold my breath if I keep on training.

Finally I got to buy to bags of groceries and headed back to the marina. It wasn't that long walk, but I thought I saw a shotrcut made by the enormous low tide (10 meters). It looked like the water was gone at the end of the floating deck, so I could just walk along the beach and cross over where water would come back with the tide. It was easy to walk, but my flipflops had an interesting tendency to get a bit stuck for each step before they let go and sendt a nice little rainshower of mud alover my back...

I walked barefooted the rest to the floating dock. Off course it turned out to be a deep ditch in front of it, so I had to follow the muddy beach all the way around. The jurney wasn't done yet, because the mud got deeper and deeper. When it went over my knees, I alomst got stuck out there. I made my way to some rocks. They were covered in mud, and so was I. This took away all friction and I felt like bambi on the ice, except that I had a shopping bag in each hand and the ice was a lot of rocks. I tumbelled my way up the rocks, got to the floating deck and finally got to the boat. I was glad i got safelly back, but remembered that I had bought eggs. I was surprised when Sigurd confirmed that all twelve eggs was fine and took that as a good sign for the trip.

I must just say that this is actually the second time I write all this. As you can see, we are now translating to English and Sigurd is doing that since he needs to practice on his English. He liked this so bad that he deleted everything, so I had to write it again. He is now doing the dishes while he is thinking of his sinner. 

Sigurd writing and translating: (That is Tobias's verson. The real verson is that he was stupid enough to not save what he had written. When I tried to do something there, it was all gone!)

Tobias writing
Sigurd translating:

We timed the tides pretty good when we left Roscoff and had good speed to Brest. We did also had a nice visit of dolphins for 20 minutes out there. They was swimming extremly close to the boat and Sigurd got to touch two of them. I did only got soking wet when a big wave splashed over me.....

We got to Brest on time and to our surprice, there was another Norwegian sailboat there. This turned out to be some cool guys that was younger then us and had way more balls then us out on the sea. The guys on S/Y Stroller sailed out the other day to cross the biscaya, while we're still waiting for better weather. We wish the crew of S/Y Stroller good luck on the rest of your jurney down Europe, Africa, all the way to Brasil and home! Maybe we'll see you again ;)

We have done some awesome things here in Brest, but that must wait until next post.

BTW. Britt Anna, could you tell Christiane that there's a new post at the blog?

Sigurd skriver:

Vi har vaert innom Brighton og Cherbourgh foer vi kom hit til denne oeya. Jersey heter oeya og ligger rett utenfor Frankriket, men tilhoerer Storbritania. Oeya ligger i internasjonalt farvann og skal vaere et skatteparadis og har ogsaa taxfree for turister. Her er blant annet en av verdens stoerste tidevannsforskjeller, tolv meter! Dette medfoerer kraftige stroemmer, men det fikser vi fint.

I gaar proevde vi aa seile videre paa kryss av 12 m/s vind og mot boelgene 1-2m, men det ble for inneffektivt. vi brukte motor i tillegg, men selv den hadde det ikke godt. Vi viste det ville bli roeft, men valgte aa gaa da det ville vaere god laering i tillegg til at vi ville kommet til nest siste havn foer Biscaya. Etter en droey time konkluderte vi rett og slett med at motoren ikke hadde godt av det, det gikk for treigt, og at vi ville bli mange timer forsinket. Dermed ble turens foerste retrett ble gjort!

Sykkel paa seiltur betyr mye vedlikeholdsarbeid. Da jeg en dag ikke lenger fikk fremdrift av aa traakke maatte det skruing til. Litt skruing og mekking digger jeg aa gjoere, men jeg fikk selvfoelgelig ikke fikset det foer vi skulle ut og klatre i Cherbourgh.

Dermed ble det tre timer gaaing paa asfalt i Frankriket tur retur. Det var vel verdt det, da vi endelig fikk klatret skikkelig! Vi fant fram til en vegg med 13 ruter og Landkrabbene rundet hele veggen i solsteiken.

Tobias er happy etter aa ha toppet ut en av de kuleste rutene paa veggen.

Kongen av teknikk og fingerstyrke (Tobias) proever seg her paa en helt ny metode paa denne ruten da min loesning ikke var bra nok.


Det var mens vi var i Cherbourgh jeg begynte aa bli spendt paa kryssing av Biscaya. Det er noe jeg tenker mer og mer paa og stadig gruer meg til. En ting er at noe kan skje der ute, men det som og er aa tenke paa er de tre doegnene i strekk med kjedsomhet..... Dette gnager en hel del. Haaper vi slipper aa vente lenge paa vaeret saa vi kan faa det overstatt.

Tobias er kongen naar det kommer til lesing og studering. Han sitter gjerne en halv dag og jobber med spansk. Jeg derimot, strever med aa konsentrere meg om dagen. Forhaapentligvis vil kreativ lek og action gjoere det lettere for meg aa lese, da det vil bli en slags likevekt. Na er det et for rolig liv, ute av likevekt og en ond sirkel er i ferd med aa ta overhaand. Spiste de tre sjokoladeplatene jeg hadde med fra norge paa tre dager... Mer aktive studiedager gaar i vente, jeg har nemlig tatt steget og kjoept meg markeringspenn og markerer naa som bare det i studieboekene mine.

Noe sprell har da skjedd, her er noen bilder av det.

Jeg var paa leting etter noe klatring, men det ble en hel del regn. Da ble det sykling paa fine stier langs klippene i stede.

Paa varme rolige dager, saa maa det til avkjoelingspauser i seilingen. Vi har jo med oss et stupetaarn som er hoeyere og mye mer spennende enn det i Hamar og prisen var faktisk bare 80.000!

Seiling pa nederste rev med en flik av genoan ute. Vind er ikke et problem, det er boelgene som lager mest "kvalm".

Motoren gikk braatt litt tyngre mens vi var paa tur fra Cheerbourgh til Jersey. Vi tenkte fort at det var noe i propellen og det betyr bading. Litt boelger og sjoe skremmer ikke landkrabbene. Jeg tok det korteste straaet, hoppet utti og dro loes ei tugge med tang.

Her gaar vi i fjaera til Elisabeth Castle. Med tolv meter tidevann, saa er det enorme omraader som blir toerrlagt, blant annet veien til dette slottet. her ser du en amfibiebuss, som kjoerer frem og tilbake hele dagen, baade til lands og til vanns.

Landkrabbene haper paa aa ta seg videre til Roscoff i morgen og da vil trolig Brest vaere neste havn etter det.
 

Sigurd skriver:

Møte nye mennesker er en viktig del av denne turen. Så langt har vi ligget veldig bakpå og konsentrert oss mest om å seile nedover. I det siste har vi heldigvis kommet i kontakt med noen! I Den Haag studerer en god venn av oss som vi gikk på Sogndal folkehøgskole med. Det var veldig kjekt å se han igjen etter et drøyt år.

Herberge Sjoerd. Han insisterte på å bli avbildet slik.

Vi fikk oss en god kompis i Oostende, Ricardo fra Portugal!  jeg kom i kontakt med han via couchsurfing og han viste seg å være en likanes kar! Vi var på omvisning i byen og middag med han, frokost hos oss og fotballpub den siste. Jeg tror ikke jeg har møtt et ungt menneske med så mye kunnskap om historie, reising, kultur og mer! 

Både Tobias og jeg er jo veldig aktive på tinder og prøver hardt å få oss dater der. Dette er vi ikke særlig gode på, men jeg kan stolt fortelle at stillingen er 2-0 til meg! 

Så til denne seilingen igjen! Tro det eller ei, men vi lærer fortsatt enda. Så langt har vi ikke brukt VHF mer enn en gang. Vi har sett at det på alle marinaer står egne VHFkanaler og skjønt at vi egentlig skal kalle opp og få plass, men det har gått helt fint uten, frem til Dover. 
Jammen ble vi oppkalt allerede 40 minutter før vi ankom havna! De var veldig vennlige, men ba oss om å endre retning og seile inn fra et annet sted, så vi ikke lå midt i fergeleiet og stengte for dem. Det går mange ferger fra Dover til Calais, så det var litt trafikk inn til havn. Vi holdt løpende kontakt og de flettet oss elegant inn rett bak en av fergene og geleidet oss trygt i havn!

White cliffs of Dover

I Dover fikk vi endelig lufta oss litt! Vi syklet langs de velkjente kalkklippene med vel høyt tempo blant turistene og ble vist bort fra marine safety center av flere menn i uniform! Vi fabt skiltet der det stod all adgang for budt på vei ut! Jeg følte ikke at jeg hadde råd, men Tobias var inne i Dover Castle og så på mye og overraskende gammel krigshistorie. Eldste bygningen var fra da vår tidsregning begynte!

Jeg var så heldig å finne flere fiskebutikker og spurte og gravde om litt råd. En eldre mann i en liten butikk overfylt av våpen og kniver sa da jeg spurte om ferskvannsfiske at det ikke var noe bortsett fra ørret i byelven. men det var veldig lite lovlig å fiske der. 
Jeg ble jo ganske tent på ideen og sykla inn i sentrum for å titte på elven. 
Jammen meg tror du ikke det i den lille klare elven var proppfullt av uredd ørret som bare ventet på å komme i henda mine! 


Her står en og glefser i seg det som er av fluer.

Etter middag ble Tobias med og vi trålet hele elvebredden for å finne et sted der det ikke var folk. Det var ikke lett..... Da vi holdte på å gi opp så hadde jeg endelig gøts nok til å kaste utti i en utkant av en park. Det smalt på tvert og på et blunk så hadde vi tre fine ørreter! 

Meg i fult fokus på jakt etter en spottet ørret. Gjemmer meg både for fisken og for folk. 

Sigurd skriver:

Som vi skrev sist, skulle vi videre til Nederland og det gjorde vi et forsøk på. For å komme oss ut i åpent farvann så måtte vi ta oss over eller gjennom grunnene utenfor Norderney.

Vi har to forskjellige kartlagt på to forskjellige enheter og de viste begge forskjellig dybder. Vi gikk for å følge den som var nyest og skulle ta oss gjennom en slags naturlig grøft. Da vi nærmet oss det grunneste ba Tobias meg heldigvis om å ta en titt på dybdemåleren.

Det skulle være minst 2,3 meter, men på ekkoloddet stod det 1,8 meter. Et raskt blikk på hverandre ble utvekslet før jeg sa: "da snur vi!" Tobias var allerede på tanken og la roret fult over i seks knop. 

I det båten begynte å svinge og krenke over, så kunne vi kjenne bunnen. Vi skubbet hardere og hardere ned i bunnen, det gikk saktere og saktere, og dybden gikk helt ned til 1,4 meter. Båten dreide heldigvis rundt og selv om vi ved et punkt stod nesten helt stille, så humpet vi jammen meg av bunnen ved hjelp av bølgene og gled elegant tilbake til dypere vann! 

Passe gira og oppspilte var vi helt enige om å følge leden ut likevel etter dette, men selv ut leden var ikke Gpsen helt enige med oss...

Vi kjører etter bøyer med lanterner og noen uten lanterner.  Ved et tidspunkt sa Tobias at vi nå hadde passert den siste styrbordbøyen uten lys i følge Gpsen. Noen sekunder senere bryter Tobias ut: "å fytte gørdæven!" Jeg skvetter til da Tobias lyser på bøyen vi skulle ha passert for litt siden, men som vi glir forbi bare en snau meters klaring!

Dette er ingen vanlig norsk styrbordbøyen, men en skikkelig bøye som er tre meter brei og fire meter høy! Vi knekker begge sammen i latter mens vi tøffer trygt ut i åpent hav. 

En mer spennende start for en nattseilas håper jeg vi ikke kommer borti! Er ikke hver dag du kjører på grunn, kommer deg løs og sneier en stor bøye før du i det heletatt er på åpent hav!

Dette er to etapper siden, vi befinner oss nå i Nederlands tredje største by som huser blant annet parlamentet, europol (den europeiske politimyndigheten) og ICC (den internasjonale straffedomstolen). 

Sea ya!

Sigurd skriver:

Så satte vi kursen rett videre til internasjonale farvann, nærmere bestemt Helgoland. Vi beregnet ca. åtte timer og det var jaggu meg det vi brukte og! Vinden skulle komme fra sørøst og gi oss litt margin, så vi kunne ligge på kryss for fulle seil hele turen. Med fem knop i snitt, sol og lite sjø så var denne etappen akkurat slik jeg hadde sett for meg seiling skulle være. 

Vi kom fram til Helgoland som planlagt på ettermiddagen og tok oss en finfin tur med longboardene etter en velfortjent middag. Øya var veldig fin, og viste seg raskt å være et veldig lite turistparadis. Det vil si at du har fine naturutsikter og veldig, vedig billig taxfreevarer. Stort sett godt voksne folk seilte nemlig dit på harrytur, da øya ligger i internasjonale farvann og gjør tobakk og sprit meeeget billig.

Etter en velfortjen pils på et av få steder som ikke var fult, så sloknet vi og var klare for stuping, bading, klatring og action dagen etter. 

Helgolands redrocks, som vi desverre ikke rakk å få til noe klatring på. Kanskje like greit, da det er fuglereservat og dette bildet er tatt gjennom et stort gittergjærde.

Ute og går på moloen som vi tenkte å herje og hoppe fra dagen etter. Det ville nok ikke vært ulovlig, så foruten at det var litt dårlig med muligheter for å komme seg opp igjen og at det var seks meter ned, så ville det vært en god plan!

Siden vi lå utenpå andre båter som nummer fem. så måtte vi brått flytte båten på morgenen. Da vi først hadde fått båten fra land igjen, så tok vi en rask titt på været. Foruten den dagen så viste det seg at det ikke var noe gunstig seilvær på mange dager. Siden vi begynner å få det litt travelt til å komme oss nedover, så ble det til at vi tok neste etappe med det samme. Det svei i hjertet mitt da vi droppet en dag med action, men jeg burde ikke klage, da denne seilturen ble enda mer behagelig enn den forrige! 

Det gikk i godt driv til vi nærmet oss land og da løyet vinden. Slettes ikke feil!

Hva skal man si? Slike dager kan man venne seg til...

I skrivende stund forbereder vi oss på neste etappe som faktisk begynner om noen timer. Været er sjefen og det forteller oss at vi bør seile klokka 22.00. Det blir en lang seilas på i underkant av 20 timer, men siden vi begynner i kveld, har vi god margin til å komme i havn før det blir mørkt igjen i morgen. 

Kos deg med hva nå enn du gjør, vi blåser stadig nærmere "Syden".

Så skulle vi da videre fra Esbjerg og til et helt nytt land, nemlig Tyskland! Vi sjekka været og fant ut at det var best å reise midt på natta for å være sikre på at vinden som var meldt rett fra vest skulle ta oss dit vi skulle, ganske nøyaktig rett sørover. Vi kom oss ut og når vi fikk opp seila og lagt oss så mye opp mot vinden vi kunne, ble det konstatert at vinden kom fra sør-vest og at vi likevel måtte styre litt mer mot øst. Den kursen hold vi ganske så lenge, før vi var så nærme land at vi satte på motoren og satte kursen rett vestover et par timer, mens sola sto opp, så vi kunne seile det siste stykke også.

Når vi skulle sette vestover hadde jammen slepetauet til lettbåten funnet det for godt til å vikle seg rund propellakslingen å blitt kuttet av når vi starta motoren. Heldigvis fikk vi stoppet motoren fort og tauenden lettbåten var festet til satt fortsatt godt fast, riktignok rund propellakslingen nå. Vi dro og slett i tauet, men fikk det ikke løs. Så kom vi på at vi kunne prøve å kjøre propellen i revers i korte støt og da fikk vi den jammen  løs.

Når vi så hadde seilt et godt stykke på den siste biten og nærmer oss der vi skulle runde sørspissen av øya Sylt ble det grunnere og bølgene bygget seg opp. Lettbåten som hang bak og gjorde voldsomme byks når den hang en bølgedal bak og prøvde å holde følge.

Plutselig gikk motoren veldig tungt. Da vi titta bakover lå lettbåten opp ned og var på god vei ned mot bunnen. Lettbåten var blitt en ubåt og gjorde seg meget godt som drivanker. Tobias prøvde å dra den inn igjen men til ingen nytte. Vi turte ikke å rygge da vi hadde hatt tauet i propellen en gang allerede så vi måtte snu for å hente den. Når vi fikk den inn til oss igjen og Tobias forgjeves prøvde å snu den riktg vei igjen skjedde det som ikke skulle skje. Når vi drev å pussa opp båten i sommer fant vi ut at flaggstanga var tidligere brukket, og bare limt sammen igjen, men den var hel så vi bare pussa den ned og lakka opp igjen. Det som nå skulle skje var fatalt for flaggstanga. I sitt strev med å prøve å snu lettbåten riktig vei lente Tobias seg med litt for stor kraft mot flaggstanga og den knakk igjen! Heldigvis fikk Tobias tak i flagget før alt havnet på sjøen. Vi tøffa nå videre opp og inn i gjestehavna i Hörnum hvor vi fikk lettbåten på dekk og Sigurd gjorde flott båtmanuvrering når vi skulle legge til kai. Trangt og fælt var ingen hindring, vi var trygt i havn i et helt nytt land. Bare lettbåten hadde sett bedre dager og trenger litt stell, men vi får den vel på havet igjen.

Nattstyrmann Tobias tar seg en dagablund, mens dagstyrmann Sigurd fortsatt med glede ser at lettbåten flyter i drittværet!

I henhold til seiling er en av forskjellene på Danmark og Norge at det er padde flatt, både over og under vann. Landkrabbene er vant til at det går rett ned hundrevis av meter utenfor bryggekanten, mens her i Danmark er det fortsatt bare 10 meter en kilometer ut fra land! Heldigvis fungere alle våre hjelpemidler og kanalene inn til havn er godt merket, så så langt har ikke skuten vært nedi bunn.

Tilbake til landkrabbenes seiling. Foruten at turen fra Lemvig til Hvide Sande tok fire timer lenger enn antatt så guttene kom frem halv tre om natten i stedet for ti på kvelden, så gikk seilingen som smurt og motoren fikk fri mens vi var på åpent hav. 

Det skal sies at båten hadde helnigsrekord ved start. Man tar opp seilene i motvind og når man legger seg i vinden så vil båten krenge etter forholdet på vind og seilareal. Landkrabbene hadde nok litt mye til å begynne med, så da båten stabiliserte seg på 35 grader, ja da så de to guttene litt skeptiske på hverandre og var helt enige i at de kunne reve (minske seilarealet) et hakk til.

På bildet under (lilla strek) kan du se de sliter litt med å seile godt i ren medvind (Lens).

Neste etappe var fra Hvide Sande til Esbjerg. Med motvind som landkrabbene ikke taklet nevneverdig bra med seil, så det ble motor i tillegg. Komfortsonen for krening på båten har strekt seg noe enormt! Det er ikke lenger skummel om båten ligger på både 20- og 30 grader pluss, selv om det flagrer bøker fra bokhylla inne i båten når helningen nærmer seg 40 grader.

Sigurd storkoser seg som styrmann med bølger og sjøsprøyt, og Tobias satser alt for bildene.

Som alle vet så må en hver forbrenningsmotor ha drivstoff. Vår Bukh 20 hester drikker diesel og da den begynte å gå tom forsøkte vi som vanlig å gi den mer.
Det var da Landkrabbene lærte at men alltid forlater havna med full tank, for å så langt det går å unngå å fylle på havet. Må du nå fylle på havet og det er høye bølger, så sett nå for all del båten med bølgene. Ikke mot, slik disse to uerfarne guttene gjorde.
Tobias helte på med diesel fra ei kanne, men da det ganske snart kom en av mange store bølger, så fosset det vann over dekk og en hel del ned i dieseltanken. Som om ikke det var nok så sklei Tobias, tuten på kannen knakk og før kannen stod med riktig side opp så var det diesel over alt, både på båten og de to landkrabbene. 
Med dieselrus som kom sigende og spendte på hvor mye sjøvann som var kommet i tanken, så tok guttene raskt en titt på vannutskilleren. På grunn av vakum fra dieselpumpa så rakk ikke Tobias å tømme klarglasset for vann før motoren ble sint og sovnet da den ikke fikk det den ville ha. Ved dette tidspunktet ble det tenkt noe om nødprosedyrer og slikt, men en seilbåt kan du i teorien komme hvor du vil med uten motor så dette skulle gå fint.

Tobias på hode ned til vannutskilleren for å inspisere og tappe av vann som du ser på bildet under.

Mens Tobias tok over styringen, fikk Sigurd (landkrabbenes selvutnevnte mekaniker nummer 1) endelig et hasteoppdrag. Etter en del pumping, vannblemmer og drenering av systemet her og der, mente gutten at han omsider kunne servere herr Bukh (motoren) det den ville ha. Etter å ha smakt på den rene dieselen en liten stund, ble Bukh fornøyd og ga oss sine 20 danske hestekrefter tilbake!

Over er landkrabbenes slepespor (lilla strek) etter kveldens problemløsning.

Med jevnlig tilsyn og drenering av vannutskilleren kom landkrabbene endelig til havn i Esbjerg ved midnatt.

Mulig en gjennomgang av tidsberegningen under seiling burde gjøres da de har brukt fire/fem timer mer enn estimert de to foregående etappene....

Neste stopp blir trolig Tyskland, så følg med!

PS: Som Sigurd lærte fra sitt første og beste dataspill, bygg biler med Mulle Meck: "Fins det et problem, så fins det en løsning!"

Tobias og Sigurd har i flere uker sett på- og forhørt seg om det å krysse Skagerakk. Uten å sett særlig nøye på kart eller forhørt seg godt nok så hadde Landkrabbene fått det for seg at turen var noe rundt 40 nautiske mil og dermed ca. åtte timers tur.

De seilte stadig nærmere Kristiansand og så gikk det brått opp for dem at de ikke skulle til nordligste punktet på Danmark. Neida, de måtte faktisk et stykke sørover før det var noen fritidsbåthavn. Hvis du har sett på kartet så oppdager du fort at det ville blitt en stor omvei. Det viste seg også at det var Mandal som var vanligst å krysse fra. Etter nye kilder hadde turen steppet opp til 12 timer. 

Fortsatt var det noe som skurret. Da guttene for første gang plottet inn ruten og målte skikkelig opp fra Farsund (rett vest for Mandal) til Lemvik i Danmark, ja da endte de på 105 nautiske mil. Det ville for oss ta drøye 20 timer.......

På bildet ser du flere av de mulighetene vi har sett på for kryssing. Vi endte riktig nok ikke på noen av de der, siden vi gikk fra Farsund.

Sigurd hadde sagt til foreldrene sine at det ville ta ca. 10-12 timer. Da guttene kom fram til den endelige tiden, ja da var det informasjon som Sigurd lot vær å meddele til sine foreldre av bekymringsmessige årsaker. Overraskende endringer i noe de allerede ser på som risikabelt, takler de ikke så godt.

Turen over gikk fint og været var så bra at det ikke lenger var vind, så ble en del motorkjøring. Til gjengjeld ble det rene sydentemperaturen og da vi i tillegg hadde delfiner under baugen et lite minutt, ja da var det velstand! Ja, Landkrabbene vet godt at 50% av de har under snittet med pigmenter....

Det er et faktum, landkrabbene har forlatt Norge for en lang lang tid!

Vi skjekker henne opp så godt vi kan. 

Både over og under vann.

Dette element er så godt

og så inderlig vått!

Vi snakker selvfølgelig om havet!

Drakta skal sitte trangt,

og våpenet mitt er langt.

Jeg trekker opp mitt stramme gevær,

når jeg skyter så flykter de alle og enhver. 

Av og til når jeg sikter som best,

Så treffer jeg og det blir middagsfest. 

Vi nyter middagen og gliser.

Bare synd det er daten vi spiser.

Sigurd sikter på en lyr.

Sigurd sikrer fangsten.

Tobias på dypet.

Sigurd skjøt akkurat en berggylte på en snau kilo.

Sigurd på dypet, tipper opp på Tobias. 
 

Mens det var opp til liten storm på havet, så søkte landkrabbene ly i Flekkefjord. Første dagen de var der, så fikk de herlig besøk av Kirsti, Tobias sin mor. Hun var med og sørget for den første livale jamsession i båten, med gitar og sang. Gitaren er i båten til enhver tid, så kommer du på besøk bør du være klar for musikalske kvelder. Dagen etter dro Kirsti hjem, men gutta fant på sprell for det. Det ble stisykling i Flekkefjords dype skoger, grilling, tjufisking og spansklesing i stiv kuling og regn. 

Så var det endelig en dag med oppholdsvær, så klatremulighetene var et faktum. Landkrabbene tok beina fatt og syklet 20 km til Åna-Sira hvor de hadde hørt det skulle være noen kule gjettegryter i havgapet. Etter en tur over fjellet til fots ankom de dette nydelige svaområdet, 20 meter over havet med flere kule huler og gjettegryter. Det var jo selvfølgelig ingen boltede klatreruter der, men gutta har jo investert i tradutstyr og en gang må være den første, så brufjellshulene ble debuten. Tobias nøyde seg med å henge opp hengekøya si inni ei hule med ei nøtt og en kamkile. Sigurd valgte å klatre over hulen og rappellere inn i den. En god start på tradkarriæren! 

Tid er noe landkrabbene helt glemmer i sitt nye sjømannsliv, så da de var på syklene igjen hadde klokken blitt 19.00 og de hadde kun spist en liten frokost og lunsj. De regnet jo med at det var butikk i Åna-Sira og det var det! Klare for en is og noe mat, parkerte de syklene utenfor butikken, men da de dro i døra, ja da var den låst.... Selv om de banket på til hun som støvsugde butikken og prøvde å virke så stakkarslige som mulig, så var det ingen is å få. Passe skuffet og to mager som skreik etter mat, syklet de hjemover 30 km! Hadde det ikke vært for redbullen vi delte som vi er sponset med, så hadde vi nok blitt liggende i grøftekanten den dag i dag.

Jeg, Sindre Cottis Hoff, var så heldig å få bli med på landkrabbenes på deres første natteseilas. En seilas som innholdt tangering av deres tidligere fartsrekord, 10 sek/m vind, regn, redbull og to meter høye bølger. Et solid show!

Jeg hadde vært med gutta i flere dager allerede, men det hadde ikke blitt noe seiling ettersom forstaget var så slitt at de var redd masta kom til å knekke. Dette ble heldigvis fiksa i Stavanger, men det tok langt flere dager enn hva jeg hadde forventa så jeg begynte å bli ganske gira på å komme igang å få blitt med på noe skikkelig seiling. 

Derfor var det veldig spennende da det på fredag morgen endelig var i orden og vi kunne seile sørover. Jeg bruker ordet spennende fordi iløpet av den tiden vi hadde brukt i Stavanger hadde jeg jo selvsagt snakka med folk, og et overveldende flertall av disse syntes slettes ikke det var noen god idé at to gutter som i og for seg ikke har peiling på seiling skulle seile ned fra Stavanger mot Kristiansand. Det gjorde meg jo noe betenkt, men heldigvis var Tobias og Sigurd flinke til å overbevise meg om at de hadde stålkontroll og jeg var for redd for å bli stempla som pingle, så det ble seilas.

Min overbevisning om at de hadde stålkontroll var jo ikke bunnsolid, og den burde vel definitivt blitt svekka etter at Sigurd midt ute på ganske frisk sjø måtte klatre opp i masta for at de skulle få ned seilet, men på dette tidspunktet så ble sånt ignorert. Det var jo helt rått og være der ute på sjøen! Og så fort seila var ordentlig ute så ble det jo enda bedre.

Jeg ble derfor noe skuffa da det ble bestemt at vi kun skulle seile til Tananger, 3-4timers seiling, og ta kvelden der. Grunnen var at skulle man seilevidere så var ikke neste havn før etter 7-8 timers seiling. En slik seilas i 5tiden på ettermiddagen var de lite gira på. Derfor la vi til kai i Tananger og begynte å titte på hvordan været skulle være over strekket ned til Egersund, en av de nærmeste kaiene etter Tananger.  

Det viste seg å være lite oppløftende lesing. Utover natten skulle det bygge seg opp med økende vindstyrke og bølgestørrelse. Det så ut til å ligge stabilt på opp mot 15 sek/m og bølger på over to meter de neste dagene. Det er vel kanskje unødvendig å si det, men slike forhold har Sigurd og Tobias ingen erfaring med, ikke engang i nærheten. Derfor så det ut til at det ville bli noen dager i Tananger. En veldig kjedelig situasjon syntes alle, så da jeg halveis på spøk slang inn forslaget om at vi kunne seile over til Egersund gjennom natten før været rakk å bli ille, falt det i overraskende god jord.

Jeg og Tobias sov noen timer mens Sigurd dykke litt. Kl 2200 var vi alle var klare og begynte kjøre utover. Det blåste friskt og regnet, så stemninga var vel noe spent, men absolutt god. 
Så fort vi kom ut på sjøen fikk vi opp seila og var igang. Det var mye vind, men på ingen måte kritisk. Kjørte i mellom 5 og 7 knop, hørte på musikk og kjente på været. Etter kort tid sluttet det også å regne så da var det gode tider der ute.

Begynte med å seile på slør, men etterhvert fikk vi medvind. Det tenkte jeg at måtte være ideelt, men det viste seg at det gjorde den bommen til storseilet til en riktig så "løs kanon på dekk." Når den først svingte over så gikk det fort altså.  Helt sjukt fort faktisk. Heldigvis fikk ikke Sigurd eller Tobias den på seg når de gikk att og fram på båten. Det hadde ødelagt stemninga ombord ganske kraftig.  

Til tross for at stemninga starta veldig bra så ble den betydelig daffere  etter noen timers seiling. Ved 4-5 tiden var alle heftig trøtte, men heldigvis så hadde jo gutta  fått en hel del redbull i Stavanger,  så vi fikk opp energien betydelig ved hjelp av jevn tilførsel av Redbull. Placebo eller ei, en effekt gir det hvert fall.

Men vi fikk jo også merke bieffekten av dette høye væskeinntaket og måtte selvsagt på do etterhvert.  Tobias og Sigurd fiksa det uten problem. Gikk fremst på båten og holdt seg fast i forstaget.  Jeg hadde derimot større problemer. Med bølger opp mot 1,5-2 m og en bom som jeg frykta kunne svinge att og fram når som helst var det å gå frem til fronten av båten noget utenfor komfortsonen  min, men det å stå fremst på båten å gøre det man hadde gått dit for å gjøre var langt flere hakk utenfor komfortsonen. Og ikke minst vanskelig! Passasjererredningsvesten jeg fikk av gutta, en vest som så ut til å være tenkt som en "one size fits all" variant, svekker både sikt  og mobilitet, det kan jeg skrive under på. Men som det  meste annet så kom jeg meg også helskinnet ut av det.

Da jeg var vel tilbake igjen bak i båten begynte skuta virkelig å få god fart. Vinden skulle jo være stigende, og nå i morgenlysningen begynte det å bli bra trøkk og bra show å seile. Vi bikka 8 knop på et punkt og da bølgene var på sitt beste så var bommen stadig nede i vannet, aka vi stod innmari skeivt. Spennende og definitivt høydepunkt på turen.

Etter dette showet var det kort igjen og vi kjørte inn mot Egersund der gutta la seg i båten for å sove mens jeg satte meg på toget hjem og sov.

Nå har vi vært på tur i drøye 2 uker og enda har det nesten bare vært regnvær!! Heldigvis går det sørover 🌞

Når vi var i Bergen fikk vi utlevert alt av studiebøker som vi mangla fra superduperelise som hadde vært vår postadresse når vi ikke turte bestille ting til Sogndal lengre fordi vi var usikre på om vi hadde reist derfra før det kom fram 🤔 Elise fulgte etter oss til Haugesund med buss, og ble med derfra til Stavanger, via Karmøy hvor vi fikk en bra og veldig effektiv omvisning av Synne på denne øya hu har skrytt så mye av. Den var faktisk ganske bra også så verdt et besøk, hvertfall hvis Synne er der ☺ 

Så var det detta med damer da.. Jeg blir jo alt for fort alt for glad i de, og da blir det så kipt å reise ifra de. Dra ut på tidenes eventyr å tenke på noen en reiser ifra er jo egentlig bare tull, hvertfall når den en reiser ifra synes det er ganske greit. Så det er vel bare å prøve å skifte fokus og konsentrere seg fullt  og helt om eventyret...

Det hjelper jo ikke så mye at håpet om å få studere spansk gikk i grus når jeg fant ut at studiekompetansen mim kun dekker fag som er relatert med det jeg har jobba med. I tillegg til at jeg hadde gleda meg til å lære meg spansk forsvant jo studiestøtte som egentlig skulle være med å finansiere denna turen. Har fortsatt tenkt å lære meg spansk, sjøl om det sikkert blir litt vanskeligere, og penger får man håpe en kan finne et annet sted. Men det må vel sies at det hadde vært fryktelig surt å ikke kunne reise allikevel på grunn av manglende penger. Men får håpe det ordner seg over helga. 

Det er veldig vanskelig å nyte en tur man er på når man bruker det aller meste av tankene på hvordan man skal få det til og resten på noen man har reist fra, men får vel satse på at det som vanlig ordner seg til slutt 😓

Peace out fra Egersund✌

-Tobias